Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 4Stikkende kritikk av USA

Artikkelen er over 13 år gammel

Nakenhet, våpen og blod er jo alltids gode triks. BILDER:

Installasjoner langs alle fire vegger inne i rommet: En kvinne i burka med maskinpistol i hånda og islamsk tatovering på armene. En annen kvinne bak et bord med et menneske innpakket i plast, død eller levende? En videoskjerm der en indianer i kvinneklær forsøker å klippe av seg øret, nesa, halsen, tunga. Og en mann i dress og solbriller bak en tom massasjebenk.

Ave Maria gjaller sakralt over høyttalerne og indianeren fra videoen går plutselig blant oss og snakker. Taler høyt, som i tunger, men på fem forskjellige språk, ofte i samme setning. USA, Fox News, Israel, fred, tortur og kolonialisering.

Surrealistisk?

Egentlig ikke. Det er ikke så vanskelig. Selv sier gruppa La Pocha Nostra at de utforsker neo-kolonialisering gjennom akupunktur og rekonstruksjon av en post-9/11 «body politic». Kanskje ikke særlig mye mer tilgjengelig, men det er som sagt ikke så vrient.

Forestillingsinstallasjonene er svar på den paranoide nasjonalismen som ble startet av Bush-administrasjonen etter 11. september 2001 og på invasjonen av Irak i 2003.

Antony and the Johnsons tar over i høyttalerne når den burka-kledde ikke lenger er kledd. Hun beveger seg mellom oss som går mellom stasjonene, gnir seg inntil oss, utfordrer oss. Imens har den andre kvinnen begynt å skjære kroppen foran seg ut av plasten – og indianeren i kvinneklær har overtatt scenen. Der taler han høyt. Og samlende.

– Vi i krysningen mellom kristen frykt og muslimsk raseri avskyr dette!

Han snakker om USA og krigshissing. Om fred og forsoning – og han gjør det på fem språk. Rommet preges av vennlighet, ydmykhet og respekt. Vi blir mer og mer en enhet. På benken foran den dresskledde mannen ligger det nå en naken kvinne med FN-flagget over seg. Mannen løfter bort flagget og stikker nåler i henne, invaderer henne med amerikanske og britiske flaggnåler. 40 stykker. Og til slutt – i panna – et israelsk.

– Rop etter meg: Ditt hus er også mitt hus. Det er språket ditt også, sier indianeren fra scenen, til sakral korsang.

– Og hjertene deres vil bli våre en av disse kveldene. Vær med og fjern flaggene fra kvinnen. Og skriv ditt poetiske håp på mannen der borte.

Plasten er borte fra ham nå, han er blodig, innvoller ligger på brystet hans, men kvinnen ved siden av ham fjerner dem, vasker ham, hjelper ham tilbake til livet. Og publikum fjerner høytidelig flaggene fra den nakne kvinnen, mens andre skriver hilsener med tusj på den blodige mannen.

«Din neste», «TRO!», «Knowledge», «Respect», «Walk in beauty» og «Håp var her», skriver de.

Den nakne kvinnen er uten flagg nå, hun snur seg og ser på oss. Smiler, reiser seg, får klær på. Og verdigheten tilbake.

Også mannen får hjelp opp, og krykkene hjelper ham til å forlate. Han er trygg nå, har godhet skrevet over hele seg. Og tilbake står vi, preget av voldsomt og kjærlig, hardt og mykt. Sterkt.

Men gjør alle disse virkemidlene kunstverket bra? I dette tilfellet synes jeg kanskje de svekket det. De ble for mange, for tydelige, for sterke. Og for ladet med symbolikk. Nakenhet, våpen og blod er jo alltids gode tricks, men lar vi oss provosere av sånt lenger? Provoserte Mapa/Corpo? Neppe så mange. Berørte de noen? Helt klart.

Men det var nok virkemidlene som berørte oss mest, ikke budskapet.