Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 4Spiller på alle strenger

Artikkelen er over 13 år gammel

Fire strenger er nok. WEB-TV:

Og Knut Erik Sundquist spiller, bokstavelig talt, på dem alle i sin ordentlige skuespillerdebut i Kontrabassen. En mangefasettert forestilling som tonesetter hele registeret av de sterkeste følelser og drifter i menneskesinnet. Her er den mest intense hat og den dypeste kjærlighet – godt blandet med sjalusi og seksualitet, og motsetninger som fandenivoldskhet, ambisjoner og ikke minst ensomhet – alt utført av kun én person. Knut Erik Sundquist.

Som kontrabassist i verdensklasse er scenen slett intet fremmed territorium for Sundquist. Men at han nå drister seg ut i spotlighten som skuespiller – attpåtil i en monolog, står det likevel stor respekt av. Og både Sundquist og regissør Ketil Høegh fortejener all mulig honnør for sitt mot til å satse på en slik ambisiøs idé.

Selv har Sundquist på forhånd betegnet vågestykket som en risikosport. Men selv om prosjektet kan sammenliknes med å hoppe ut fra et stup – uten å vite om fallskjermen vil løse seg ut, er det godt å se at Sundquist lander mykt. Med begge beina på bakken.

Lutrygget og frustrert møter vi bassisten i sin leilighet. Et lydisolert ungkarsrede, med plakater på veggene, sjalusi foran døra og øl i kjøleskapet. Hvitskjorta og smokingjakka hviler på hver sin kleshenger. Det er timene før en stor konsertpremiere i operaen, hvor vår mann spiller kontrabass. Bakerst. På tredje pult.

På samme måte som instrumentet er heller ikke bassisten selv i sentrum for alles oppmerksomhet. Fritiden skylles ned med bayer, og drømmen om den vakre mezzosopranen Sarah blir aldri mer enn nettopp en drøm.

I løpet av stykkets varighet inviteres vi stadig dypere inn i bassistens liv – eller mangel på sådant. Med en sirlig tegnet utviklingskurve og en avstemt dynamikk, lar Sundquist og regissør Ketil Høegh oss bli overraskende godt kjent med karakteren i løpet av bare en knapp time.

Patrick Süskind, mest kjent for suksessromanen Parfymen, er mannen bak Kontrabassen. Denne juvelen av et skuespill er et av de mest spilte i Tyskland og har også gått sin seiersgang på norske teaterscener. Men dette er visstnok første gang forestillingen framføres av en mann som ikke er skuespiller, men derimot kontrabassist av yrke.

Med tanke på at musikken, grovt anslått, bare utgjør en tiendedel av stykket, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor Sundquist er pioneren.

Det at han selv har levd med en kontrabass i flere tiår legger imidlertid en ekstra dimensjon til stykket, og gjør at man enkelt tror på han når han skjeller ut instrumentet som ei tjukk, gammel kjerring. Eller i andre øyeblikket snakker til bassen som en fortrolig kamerat.

Selv om musikk og teater er to vidt forskjellige kunstformer, er det også likhetstrekk. I begge tilfeller handler det om kommunikasjon, timing, presisjon – og prestasjon.

Og Sundqust presterer godt.

Han viser seg riktignok ikke som noen stor skuespiller i Kontrabassen, men mye av det han mangler på det tekniske tar han igjen med mengder av sjarm og tilstedeværelse. I partiene med de sterkeste følelsene – enten de uhyre sarte og sårbare, eller de eksplosivt aggressive, faller han imidlertid gjennom. Og mister i disse korte sekundene troverdigheten han bygger opp i de øvrige scenene.

Men med tanke på at Sundquist omtrent aldri før har stått på en teaterscene, er det likevel ikke vanskelig å la seg imponere av innsatsen. Spesielt over måten han evner å formildle stykkets alltid tilstedeværende motpoler: humoren og alvoret.

Hadde det vært oppfunnet halve øyne på terningen, skulle jeg gjerne plusset et slikt på fireren. For Høegh og Sundquists verk har virkelig blitt et finurlig stykke teater. Med stor klangbunn – og hvor de indre strengene blir stadig utfordret med briljant fingerspill.