Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5Å nynne en Ane-sang

Artikkelen er over 13 år gammel

Innrømmelse: Jeg er en sein passasjer på Ane Brun-toget. WEB-TV:

Men jeg har sikret meg fast plass.

Fra rad 15, sete 23 i kulturhusets storsal, er utsikten upåklagelig. I en ring av lys står hun, vever i hvit sommerkjole, strømper og lave sko, og er så glad for endelig å være her. I festspillbyen, i konsertlokalet hun har gledet seg til å spille i siden hun en gang på visitt her nord sniktittet inn. Nå er setene fulle av forventningsfulle mennesker helt til bakerste rad.

– Jeg skal introdusere dem seinere. Først skal vi vise hva vi kan, smiler Ane Brun.

Og hun kan. Og DMF String Quintet kan, fem musikere som i løpet av konserten gjør mer enn å trylle fram utsøkte klangbilder med cello og fioliner.

Så er det bare å lene ryggen mot stolsetet og nyte. Fra åpningslåta «Are they saying goodbye?» til hun, kvintetten, gitarist Staffan Johansson og korist, pianist og perkusjonist Nina Kinert halvannen time seinere bremser ned for siste stoppested med «Lift Me». Låten som resulterte i en kars følgende mail til Brun: «Kjære Ane. Kan du ikke ringe P3 og be dem slutte å spille Lift Me».

Og på kulturhuset i Harstad denne mandagskvelden, som passasjer på en lyrisk reise, fyller Ane Brun oss med slående bilder fra sterke tekster, med en røst som rører og melodier som forfører. Nærmest sakralt, som i «To Let Myself Go». Og et helt rocka løft under taket i nydelige «My Lover Will Go».

Til høsten spiller Ane Brun inn ny plate. På Island. I Harstad delte hun nye låter med oss, sanger med god ettersmak og tegn på ei plate med bredde. Og hun fikk oss med på notene, nynnende til «Rubber and Soul», til vi til sist gikk ut i festspillnatta – humming one of your songs...