Terningkast 6: Tidenes beste norske film?

ET VART ØYEBLIKK: Anders (Anders Danielsen Lie) i et vakkert fanget øyeblikk på ferd gjennom Oslos gater nattestid.

ET VART ØYEBLIKK: Anders (Anders Danielsen Lie) i et vakkert fanget øyeblikk på ferd gjennom Oslos gater nattestid. Foto:

Artikkelen er over 8 år gammel

Med Oslo, 31. august leverer Joachim Trier og Eskil Vogt en monumental prestasjon av en film. En film som bekrefter inntrykket debutfilmen Reprise skapte - Det er i øyeblikket ingen i Norge som lager bedre filmer enn disse.

DEL

– Alt skal glemmes, kommer det fra Anders Danielsen Lies karakter en gang i løpet av Joachim Triers andre film, Oslo, 31. august.

Det er en replikk fremført uten staffasje, uten overspill, og uten påtatt oppriktighet. En replikk som Danielsen Lie fremfører usentimentalt og enkelt. Som en sannhet.

Slik føles Oslo, 31. august. Fra det første til siste bilde skildrer den en sannhet.

Ubønnhørlig og utleverende, men aldri ubarmhjertig. Dog så sterk i sin nærhet at den treffer hardere enn noen annen norsk film denne anmelderen har sett.

Trier og medmanusforfatter Eskil Vogt lar karakteren Anders kles naken. Hans liv og følelser. Hans venner. Og en del av vår samtid. En hel generasjon.

Anders er en tidligere rusavhengig. En reflektert, intellektuell og ressurssterk, sådan. Tidlig i filmen lærer vi han å kjenne – både gjennom et mislykket selvmordsforsøk, skildring av gruppeterapi, et jobbintervju og i møte med venner.

Men aller mest gjennom hans egne ord. Hans uttrykk. Anders Danielsen Lies uttrykk.

Danielsen Lie gjør en formidabel prestasjon. En prestasjon nærmest uten sin like i norsk films historie. Enkelte ganger ser han på deg, på seg selv, til klumpen i magen vokser seg stor. Hard. Kald. Og brutalt, ubehagelig nær.

Men som sin karakter søker verken Danielsen Lie eller Trier sympati fra sitt publikum. De vil fortelle en historie. Og for en historie.

Gjennom 24 timer, i løpet av døgnet 31. august, formidles det en stemning av både et menneske, en generasjon og en by. En skildring som finner sted i løpet av Anders første dag i «friheten» etter ti måneder med heroinavrusning. Og selv om Anders utvilsomt er hovedpersonen; han er i hver eneste scene, omtrent hvert eneste bilde, er det likevel vel så mye Oslo som er den egentlige hovedpersonen.

Filmen er en stille og øm hyllest til hovedstaden, men samtidig en skarp dekonstruksjon av en generasjon av intellektuelle og kulturelle mennesker i 30-årene som opplever en tomhet i sine besteborgerlige og akademiske liv. Enten de er klar over det eller ikke.

Anders hadde alle muligheter til å være en av disse. Hans liv tok likevel en annen vei. Noe ingen er mer klar over enn han selv.

Plassert på en og samme tid med en fot innenfor og en fot utenfor den omtalte generasjonen får han en ny sjanse til å tre inn igjen i «det gode selskap». Hans måte å takle situasjonen på gjør Oslo, 31. august til en av vår tids ærligste norske filmer.

Understøttet av bunnsolide prestasjoner fra birollene, mange av de ikke «skuespillere» av yrke, utfylles Danielsen Lies skuespillerinnsats til det fyller hele lerretet.

Hans Olav Brenner og Ingrid Olava, for å nevne noen, leverer oppriktige skildringer som i en «vanlig» film uten problemer hadde stjålet overskriftene. Litt av dette kan nok tilskrives at de er ferske fjes innen filmbransjen, noe som gjør det lettere å akseptere deres karakterer som ekte, men mye skyldes så definitivt Triers instruksjonsevne.

Fotoarbeidet til Jakob Ihre passer filmens stemning perfekt. Han fanger denne siste sommerdagens lys, dens nattemørke og overgang til en ventende høst på en nydelig måte. Ihre gjør kameraet mer til en stille venn som følger Anders rundt i Oslo denne dagen enn en taus tilskuer. Han inkluderer enkelte, i utgangspunktet enkle, foto – og klippemessige grep som fremstår som forbløffende effektfulle. Som kombinert med Ola Flåttums soundtrack og Gaute Tveitos lydmiks skaper en fullkommen ramme for Trier og Vogts fortelling.

Basert i løsere grad på Pierre Drieu La Rochelles roman Le Feu Follet fra 1931, en roman som tidligere har blitt adaptert til film av Louis Malle i 1963, fremstår uansett Trier og Vogts manus som et monumental prestasjon.

De tegner et komplekst, poetisk og dønn ærlig portrett av både Anders og resten av karakterene – Oslo inkludert – som forsterker inntrykket duoen skapte gjennom debutfilmen Reprise – Det er i øyeblikket ingen som lager bedre film enn disse i Norge. De nærmer seg faktisk europeisk toppklasse, og fortsetter de slik ser fremtiden svært lys ut for norsk film.

Oslo, 31. august har blitt en film som skaper frysninger. En film som etterlot meg skjelven etterpå. Og en film som med rette får en til å stille det svært sjeldne spørsmålet: Er dette tidenes beste norske film?

Denne anmelderen kan i skrivende stund ikke komme på noen han vil rangere høyere.

Artikkeltags