Terningkast 4: Sterk nesten for Hodejegerne

MELK?OG?VÅPEN: Det går hardt for seg i Hodejegerne, både for Aksel Hennies karakter Roger Brown og for H-Melka.

MELK?OG?VÅPEN: Det går hardt for seg i Hodejegerne, både for Aksel Hennies karakter Roger Brown og for H-Melka. Foto:

Artikkelen er over 7 år gammel

Hodejegerne har blitt en film som garantert vil gjøre det godt på kino, men den har sine mangler - spesielt i forhold til troverdigheten.

DEL

I skrivende stund erobrer Jo Nesbø stadig større deler av verden med sine bøker. Han opplever en suksess få andre norske forfattere kan måle seg med. Hans siste roman, Panserhjerte, debuterte på topp i England tidligere i år, og nå står USA for tur, hvor blant annet tidligere presidentkandidat John McCain visstnok er en av de mest dedikerte leserne.

Noe av Nesbøs ry ligger nok til grunn for at regissør Morten Tyldums filmatisering av hans kriminalroman fra 2008, Hodejegerne, ble kjøpt opp av amerikanske Magnolia Pictures, samt en noen -og-femti andre land, omtrent før den sto klar.

Det aller meste av hypen kan nok likevel tilskrives som en effekt av Millenium-trilogiens internasjonale suksess. Verden er rett og slett sulten på mer skandinavisk krim. Og helst så mørk og intens som mulig.

Sånn sett er valget av Hodejegerne som den første av Nesbøs bøker som filmatiseres riktig.

For historien om den 1.68 m høye hodejegeren, Roger Brown, som dobler som kunsttyv nattetid, har en eskalering i intensitet som fungerer svært godt. Samt et hendelsesforløp som fint lar seg tilpasse en overgang til det store lerretet.

Roger’n med kubeinet er en rolle Aksel Hennie passer til, og da ikke bare basert på hans fysiske attributter. Han gjør for så vidt en av sine beste rolletolkninger, selv om det, i mine øyne, egentlig ikke sier så altfor mye. Men Hennie bringer dog sin karakter til live, for det aller meste på en overbevisende måte. Og de gangene det halter hakket mer er det vel så mye hans medskuespilleres, og manusets, svakheter som svekker Hennies innsats som hans egen.

Hennie får sterk konkurranse, både i filmens historie, og som skuespiller, fra danske Nicolaj Coster-Waldau i rollen som hovedantagonist Clas Greve. Coster-Waldaus tilstedeværelse i filmen er et kupp for regissør Tyldum på linje med Pål Sletaunes timede casting av Noomi Rapace (Menn som hater kvinner) til hans kommende film Babycall.

Coster-Waldau har akkurat fått sin break-out rolle på det internasjonale markedet som Jaime Lannister i den kritikerroste HBO-serien Game of Thrones, og hans navn på plakaten vil nok trekke en stor del av lasset i forbindelse med den internasjonale lanseringen. Og ikke bare det, Coster-Waldau leverer en svært sterk og bunnsolid prestasjon som hever filmens helhet noen nødvendige hakk.

På motsatt side av innsatsskalaen finner vi debutant Synnøve Macody Lund.

I rollen som Roger Browns høye, vakre og blonde kone Diana viser Macody Lund at hun er høy, vakker og blond. Og dessverre ikke særlig mer enn det.

Hun gir oss en gjennomført tam innsats, blottet for tegn til skuespillerkunst, både når det kommer til kroppsspråk, timing og engasjement. Macody Lund er faktisk irriterende malplassert til det punkt at jeg vel egentlig ikke helt skjønner hvordan Natt&Dags filmanmelder har hanket inn denne rollen. Ei heller hva Tyldum har sett på da han ansatte henne. Jaja.

Rundt dette etablerte trekløveret utspiller handlingen i Hodejegerne seg. En litt tam og oppskriftsmessig start avløses etter hvert av en stigende intensitet ettersom historien utfolder seg. Det skjer mye underveis, og det sørger for at filmen holder på oppmerksomheten den fortjent skaper.

På kjøpet får man også en rekke scener som er, om ikke akkurat minneverdige, svært nær. Det serveres slektskap med litt Tarantinosk svart humor, og enkelte rå og sterke scener som fungerer svært godt. Drivet i filmen er også så å si hele tiden til stede.

Dette gjør Tyldum godt, og jeg ser ikke bort ifra at Hodejegerne kan få en samme skjebne som det mange andre skandinaviske filmer som gjør det godt internasjonalt får – nemlig en amerikansk remake.

I så tilfelle regner jeg med at det vil bli gjort enkelte dramaturgiske og historiemessige grep og forandringer. Nødvendige sådan.

For det er nok av logiske feilslutninger og direkte tekniske feil som samler seg opp underveis. Faktisk såpass mange at det svekker filmens troverdighet, og reduserer helhetsopplevelsen. Spesielt gjelder dette den lettvinte måten man løser problemet med de mange løse trådene mot slutten. Og det hjelper heller ikke at oppsummeringen mest av alt minner om noe Hercule Poirot kunne foretatt seg; den mangler rett og slett litt brodd og finesse. Og faktisk, respekt for sitt publikums intellekt.

Men det til side så har Hodejegerne blitt en underholdende film. En film jeg nærmest forventer vil gjøre det godt på landets kinoer. Både grunnet dens egne kvaliteter og Nesbøs lesende fanskarer.

Sterk firer.

Artikkeltags