Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
FØRST OM DIAGNOSEN:
«Hvor udgangspunktet er som galest, blir tidt resultatet originalest» (Peer Gynt, fjerde akt).
Helsepersonellkommisjonens rapport «Tid for handling» slår fast at Norge ikke kan øke sin ressursbruk på helsevesenet mer enn på andre sektorer: (Kommisjonens leder Gunnar Bovim, intervjuet av Per Anders Todal i Dag og Tid 24.2.23: «To nye sjukepleiarar no er to ingeniørar mindre til Norsk Hydro»). Og vår helseminister viser til faren for den inflasjonsdrivende effekten av økt pengebruk i sektoren, og hun har derfor med myndig attityde overlevert Bovims «Tid for handling» til Helse Nord og bedt om gjennomføring i samsvar med tankene der.
Det er bare én hake ved dette utgangspunktet: her er alt snudd på hodet. Vi, Norge, og du og jeg, både kan og bør være forberedt på, og vi er i stand til, å bruke forholdsvis mer ressurser – penger og folk – på vårt offentlige helsevesen i årene som kommer. I nevnte artikkel i Dag og Tid, uttaler forsker Erling Holmøy: «For meg ser det ut som om kommisjonen prøver å blokkere for ein fornuftig debatt», og han viser til at våre utgifter til helse- og omsorgstjenester er omtrent midt på treet i forhold til andre land i Europa. Han viser også til at vi har en fordel framfor andre: «Fordi vi kan betale for ein stor del av importen med oljepengar i staden for eksport av andre varer, frigjer det arbeidskraft til mellom anna helse- og omsorgstenester». Og Holmøy mener også at Helsepersonellkommisjonen tegner et sterkt misvisende bilde av statsfinansene framover.
Kursen er satt
Oljefondet er nå på over 13.600 milliarder kroner, og bedriften Norge har en årlig fortjeneste i hundre- og tusenmilliardklassen på salg av elektrisitet og olje/gass. Det betyr at hver av oss har ca. 2,5 millioner «på bok», og at avkastningen med stor sannsynlighet forblir god. Det gir handlingsrom. Og det benytter vi: I 2022 gav vi ca. 10 milliarder i støtte til Ukraina; vi gir titalls milliarder i støtte til etablering av ny industri, og vi planlegger investeringer for hundrevis - kanskje tusenvis - av milliarder til det grønne skiftet, med elektrifisering av olje- og gassinstallasjoner og havvind som de største satsningsområdene.
De ca. 370 milliardene vi bruker på den offentlige helse- og omsorgssektoren i året, utgjør ca. 10 % av vårt bruttonasjonalprodukt. Sett i lys av dette, er f.eks. en ti-prosents økning (37 milliarder – eller mindre enn 0,3 % av vår voksende formue i Oljefondet) ikke direkte skremmende, hverken for den enkelte av oss, eller som bidragsyter til inflasjon.
Dertil kommer at jeg er overbevist om at det store flertall av Norges befolkning i framtida vil ha høy - kanskje høyest – prioritet på helse- og omsorgstjenesten vår. Det ikke kan heller ikke være tvil om at vi har de beste forutsetninger for å ivareta et godt offentlig helsetilbud for oss alle i overskuelig framtid – også hensyntatt «eldrebølgen» som er rett rundt hjørnet.
Bjørnar Olaisen
SÅ TIL DEN FORESLÅTTE MEDISINEN:
Jeg våger meg på en litt spissformulert sammenfatning av Helse Nord sitt vedtatte opplegg for hvordan man skal oppfylle ministerens beskjed om hvordan man skal lykkes med å gi fullgod helsetjeneste for framtidas økte pasientmasse - uten økt ressurstilgang. Opplegget er forholdsvis enkelt:
1. Sentraliser akuttmottakene slik at de som arbeider der blir fullt sysselsatt
2. Bygg ut og styrk UNN – særlig når det gjelder spissfunksjoner (forskningsrelatert klinisk virksomhet)
Det mantra som den forrige regjeringer la til grunn: «Sentralisere det vi må, desentralisere det vi kan», er åpenbart snudd på hodet. Nå skal vi sentralisere det vi kan.
Legg ND på din hjemskjerm
Nordnorsk debatt (ND) setter dagsorden og følger løpende debatt i viktige saker. Vi presenter også skråblikk på begivenhetene, gode historier og refleksjoner fra bidragsytere over hele landet.
Daglig publiserer vi gjennomsnittlig rundt 10 nye innlegg, like gjerne fra kvinnen og mannen i gata som fra politikeren eller professoren på universitetet.
Bare noen få av innleggene blir presentert på forsiden av nordlys.no. Legg Nordnorsk debatt på din hjemskjerm og få kjapp tilgang til hele menyen av kronikker, kommentarer, lederartikler i Nordlys og innlegg fra leserne.
Di kan også følge oss på Facebook, i selskap med 67.000 brukere.
Har du sjøl noe på hjertet, kan du sende e-post til [email protected] - eller skrive innlegget her.
Send gjerne bilder av deg sjøl og det saken handler om.
Hilsen ND-redaksjonen
Som viktige premisser for den veien Helse Nord ønsker å stake opp, er at det i forhold til folketallet er (altfor?) mange sykehus i landsdelen, at mange av våre akuttkirurgiske enheter har få innleggelser per døgn, at man er inne i en periode med sterkt økende andel eldre, og at det i de siste tiårene har vært stagnasjon i landsdelens folketall, samtidig med at det har vært en viss vekst i Tromsø og Bodø.
Jeg tror det er på sin plass å minne Helse Nord om at Nord-Norge arealmessig ikke er blitt mindre enn før, og at årsakene til at vi har mange akuttsykehus nettopp er å finne i geografi, demografi og meteorologi. Det nevnes heller ikke at den største andelen av eldre bor i distriktene, og at det neppe er de som flytter til Bodø og Tromsø.
Slutten på leken
Det sies heller ingenting om at man vet eller ønsker å finne ut hva en sterk sentralisering av akuttkirurgien vil bety for opplevd og faktisk trygghet for de av oss som nå kanskje skal miste vårt akuttsykehustilbud når vi mest trenger det. Det skrytes entusiastisk av avbøtende prehospital beredskap og forbedret syketransport.
Jeg er imidlertid ikke overbevist om hvor betryggende det er for oss som (også) er avhengig av at helikopteret kommer når det stormer som verst, eller at det ikke betyr noe negativt for meg at transporttiden blir forlenget med en time eller fem - når minuttene teller.
Jeg tror at jeg har ganske mange (utenom folk fra Tromsø, selvfølgelig) med meg når jeg mener at det i en situasjon med mangelfulle bevilgninger er en feilprioritering å ruste opp UNN for at man der skal kunne delta i jakten på pasienter som trenger individualisert kreftbehandling – all den tid dette stort sett dreier seg om undersøkelser og behandling som ikke haster på timen. I slike situasjoner har vi utmerket tilgang til andre medisinske sentra, f.eks. Radiumhospitalet.
Helse Nord beretter om katastrofal mangel på helsepersonell ved alle enhetene – også ved UNN og i Bodø som synes å være de enhetene som først og fremst er tiltenkt nye pasientstrømmer – mens man synes meget pessimistisk i forhold til rekruttering av flere helsefaglige medarbeidere.
Lind og Larsen leverte. Men de fikk lite hjelp fra styret
Medisinen er også feil – og det ville den vært selv om diagnosen var riktig. Jeg er overrasket over at administrasjonen i Helse Nord kunne begå en slik situasjonsbeskrivelse og foreslå en slik framgangsmåte. Jeg tror at det skyldes at de sentrale aktørene har et sterkt fokus på UNN og regionsykehusets oppgaver. Dette er viktig, men i den foreliggende situasjon er det befolkningen i Nord-Norge og deres behov for helse og omsorg som kan rammes, og da er spissfunksjonene relativt uvesentlige.
Dersom jeg var styremedlem i Helse Nord, ville jeg nok valgt å trekke meg istedenfor å bli med på et opplegg som ikke kan bli noe annet enn destruktivt.
Første skritt i riktig retning for Helse Nord
Sjefredaktør Are Brean skriver en leder i Tidsskriftet, Den norske legeforening (3/2023 s. 193) under overskriften «Den rivningsansvarlige». Han siterer helse- og omsorgsministeren: «Vi skal fortsette arbeidet med å forsterke og forbedre verdens beste helsetjeneste». Avslutningsvis sier han:
"Slik avsluttet helse- og omsorgsministeren årets sykehustale. Men regjeringens mangel på skikkelig investeringsvilje i det offentlige helsetilbudet fører til det motsatte: I offentlige helseforetak og kommunehelsetjeneste lekker fagkompetansen og minker kvaliteten, mens det helprivate helsemarkedet aldri har hatt bedre dager. Todelingen av helsevesenet har kommet ut av startblokkene. Nå skyter den fart. Det er et politisk paradoks at det skjer på Arbeiderpartiets vakt.».
Administrasjonen og styret i Helse Nord ser åpenbart ikke hva deres opplegg fører til. I et debattinnlegg i Nordnorsk debatt 25. februar avslutter styreleder Renate Larsen slik: «Kanskje kan våre løsninger bli et eksempel til etterfølgelse?». Jeg er overbevist om at hun tar blodig feil.