(Nordnorsk debatt)

Når Utmarksdomstolen mandag starter sin behandling om hvem som eier Karasjok, blir mye av fremtiden for Finnmark avgjort.

I 2005 trådte Finnmarksloven i kraft. På samme tid ble Statens grunn i Finnmark overdratt til finnmarkingene gjennom grunneierorganet FeFo. Alle innbyggerne ble i fellesskap eiere av nesten hele Finnmark.


Med loven kom også opprettelsen av Finnmarkskommisjonen. Her kan de som ønsker det, gjøre krav på eiendom basert på hvordan forfedrene deres bodde og levde. Det er et velment forsøk på å anerkjenne samiske rettigheter. Men også en sikker oppskrift på mer konflikt.

FeFo er forpliktet til å ta stilling til kommisjonens konklusjoner. Men dersom FeFo er uenige med kommisjonen, kan sakene bringes inn for Utmarksdomstolen for Finnmark.

Det er nettopp dette som skjer nå.

Et knapt flertall på tre av medlemmene i Finnmarkskommisjonen har konkludert med at lokalbefolkningen i Karasjok eier utmarka i kommunen. De to andre mener at FeFo fortsatt skal være grunneier.

Det er private grupperinger fra Karasjok som ønsker eiendomsrett til kommunen.

Den kanskje sterkeste av dem krever rettigheter kun for de opprinnelige samiske Karasjokslektene.

De som faller utenfor, kan være samer eller nordmenn som har bodd i Karasjok i hele sitt liv, men som ikke er en del av disse familiene.

De risikerer å miste alle rettighetene de har i dag, til fordel for naboer med de "rette" slektsbåndene. Det kan bli utfallet dersom Karasjok skilles ut av felleseiet til finnmarkingene.

Det vil i så fall danne presedens for kartleggingen av Kautokeino og Tana, og kanskje flere områder. Finnmark vil endres for alltid. Det vil være begynnelsen på slutten for Finnmarksloven, der Stortingets målsetting var å skape ro om rettighetsforholdene i Finnmark.

Nå skjer det motsatte. Av flere blir Karasjok-saken forsøkt gjort til en samesak, et slags “nå eller aldri” for samiske rettigheter. Så enkelt er det ikke. Mange samer, ikke minst reindriftsutøvere, frykter at saken skal forsterke konflikten mellom kyst og innland.

Den allerede marginaliserte samiske kystbefolkningen kan miste opparbeidede rettigheter. Verken Finnmarksloven, fjelloven eller andre særlover tilpasset forvaltning av utmark vil gjelde for en fremtidig «Karasjokeiendom».

I debatten kommer det også fram ideer om skarpere skiller mellom samer og andre.

De siste dagene har den samiske rettighetsorganisasjonen Sohpar lansert ideen om et samisk storfylke, som skal være forbeholdt samene i Indre Finnmark og ikke de som bor på kysten. Innflyttere kan få rettigheter hvis de «lar seg integrere i urfolkssamfunn…under de vilkår urfolkssamfunnet gir.»

Dette er farlige tanker. Det truer stabiliteten i et område av Norge som aldri har vært mer strategisk viktig for nasjonen enn nå. Russland, en aggressiv og uforutsigbar nabo, kan gjennom ulike hybride virkemidler forsøke å utnytte denne konflikten i et norsk grenseområde.

Samene eksisterer på tvers av landegrensene på Nordkalotten, men det overnasjonale kan også føre til en tro på at man kan finne sin plass helt på siden av fellesskapsrammene i den norske staten.

Det er en snever identitetspolitisk tilnærming, som ikke tar inn over seg den svært alvorlige virkeligheten for Finnmark som NATOs grenseområde mot despotstaten Russland. Når man ser det store bildet har tidspunktet aldri vært dårligere for splid mellom folkegruppene i Finnmark.


Finnmarkingene rår i dag over har et gigantisk felleseie rik på natur. Jakt- og fiskeprisene for finnmarkinger er blant Norges laveste, og overskuddet går til samfunnsnyttige tiltak i Finnmark.

Finnmarksloven har også egne paragrafer som gir den samiske befolkningen unik beskyttelse. Man har et demokratisk oppnevnt styre med like mange styremedlemmer fra fylkestinget og sametinget. Alt dette vil falle bort uten Finnmarksloven.

Det kan bli en svært høy pris å betale, for det som i praksis handler om at en håndfull innbyggere i Karasjok skal få drive med tomtefeste og salg av jakt- og fiskekort.

Skjalg Fjellheim er politisk redaktør i Nordlys.