Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Så har dt skjedd igjen. Reinøya, Lyngen, Nordreisa. Til tross for flere farevarsler mista vi fire medmennsker fredag 31. mars. Medieoppslag, internett og varsom.no hadde klare advarsler om stor skredfare i Troms og Vest-Finnmark, men det var altså ikke nok. Ikke før hadde statsforvalter og risiko-kommuner holdt krisemøter om rasfare, mobilisering og forebyggende tiltak, og så skjedde det likevel.
Og det er mitt hovedpoeng, at mennesket ofte er sin egen verste fiende, tross bedre viten, bevissthet, vilje, og forholdsregler mot snøskredfare. Men akk, så likevel styrt av emosjonell drift etter opplevelser å fylle minneboka med. Statistikk er full av ferdigattester for at risikofylte eventyr ikke lar seg stoppe av risikovegring, og at selve Selvet især i nuet har manglende vilje til konsekvent risikovegring og full stopp-opp. Kunnskap og erfaring bærer bitre navn som Sigerfjord, Sokkelvik, Vassdalen og Breivikeidet, alle med rastragedier. Flust av kors for det er å finne på kirkegården.
Når erfaring, formaninger, advarsler og klar vilje til forholdsregler ikke virker godt nok, og vi likevel pukker på retten til fri vilje til selv å bestemme, havner vi fort i et dilemma av vanskelige avveininger mellom individets frihet til selvbestemmelse og det samfunnsansvar som vi alle i prinsippet må ta stilling til. Selv er jeg kommet til at individets frihet i noen tilfeller bør blokkeres av hensyn til grufulle konsekvenser for både individ og samfunn.
Å velge sin vei på rasutsatt ferdsel har med seg dette dilemma. Et advarselskilt før eller når du stopper ved destinasjon, er et selvsagt minimum å kreve. Men det alene er altfor ofte ikke nok. Fristelsen, fylt av iver, er og kan også være en sviker. Man registrerer faren, men velger å føle seg trygg. Men det er også en farlig følelse, for den svekker nødvendig aktsomhet.
Derfor mener jeg at Statsforvalteren og kommunene, som vår første sikkerhetsinstans når fare truer, alltid bør ha full stopp for ferdsel som fast tema på krisemøter hvor sikkerhetstiltak i vei og terreng vurderes. Det bør også omfatte en låst bom, evt. også med en bomvakt på stedet, for strekninger hvor turister/utlendinger ferdes. Dette også fordi en personlig orientering vil understreke det alvor og den aktsomhet som kreves dit man skal.
En slik ordning vil i seg selv gi et ekstra alvor til det ærend man er ute i. Dessuten vil en slik personlig «bom-vakt» om fare som finnes og aktsomhet som kreves, være særs informativ og nyttig. I områder med mange turister vil en slik portvakt være særlig informativ i ski- og skredsesongen.
Visst koster det ekstra, men sparer oss for tap av menneskeliv og lidelse, og vil gi oss et samfunn med både trygghet og trivsel og dermed føre med seg stor gevinst til oss alle.