(Nordnorsk debatt)

Det er ett år siden hendelsen på Fagereng som traff Tromsø i magen som en knyttneve, ved inngangen til adventstiden.

En 27 år gammel mamma gikk av bussen på Fagereng, deretter krysset hun Kvaløyveien og gikk ned til sjøen. Der druknet hun to av sine barn og forsøkte å drepe det tredje. Moren omkom selv da ugjerningen ble begått. De omkomne var flyktninger fra Sudan og ble gjenforent med barnefaren i Tromsø i 2017, som kom til Norge to år tidligere.

Anita Hermandsen og Gøril Lund ved Troms politidistrikt skriver klokt og balansert om saken når de oppsummerer i et innlegg her i Nordlys. Budskapet er at vi må lære oss å leve med at vi aldri får sikre svar på hvorfor det skjedde og hvordan hendelsesforløpet var. Politiet forklarer at de har gjennomført en stor etterforskning med 100 vitneavhør, uten å komme nærmere noen sannhet.

Det er krevende å ta en slik konklusjon inn over seg, men det er det eneste valget vi har. Alt annet blir spekulasjoner, selv om partiet har en teori om et mulig motiv. Riksadvokaten har henlagt saken.

Bak en slik handling må det uansett ligge et indre kaos og en desperasjon som det knapt er mulig å forestille seg. Lund og Hermandsen skriver at motivasjonen må ligge i det som må anses som en svært personlig sfære.

Men selv om vi mangler det hele bildet og tragedien fremstår som et mysterium, behøver vi ikke å glemme.

Det er avgjørende at vi som kollektiv i Tromsø trekker lærdom. Derfor er det et positivt bidrag at Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten allerede har gått nærmere inn i saken. Det skjer i samråd med familien og gjennom ektefellens bistandsadvokat. Kommisjonen samarbeider med fageksperter innen flyktningehelse, integrering og kulturforståelse.

Kommisjonens rapport er ikke ferdigstilt, men allerede nå er det klart at det vil bli satt et søkelys på den sårbare situasjonen kvinner er i når de kommer til landet gjennom familiegjenforening. Spørsmålet er hvordan vi som fellesskap kan fange opp disse problemer for å forebygge fatale hendelser.

Mange vil peke på det ansvaret de offentlige tjenestene, arbeidslivet og de frivillige organisasjonene har når det gjelder integrering. Men det kaller også på refleksjon fra hver enkelt av oss, for å se, lytte og forstå i våre egne omgivelser.