For få dager siden gikk den gamle OL-generalen ut av tiden. Petter Rønningen (82) er død, men noen mennesker setter varige spor og blir aldri helt borte.

Tromsø 2018 var en omdiskutert og kontroversiell ide. Men det var også en arbeidsplass. Vi var en liten stab som under våre ledere sto i konstant beskytning, særlig fra irriterte idrettsledere i sør som mente Tromsø både var for mørkt, for kaldt og for liten til å arrangere et vinter-OL.

Den verste perioden var våren 2008. Ikke bare var det full krangel i idretts-Norge om Tromsø-ideen. Det var også konflikt blant lederne i vår egen OL-organisasjon. Stemningen var på bunn og arbeidsmiljøet lite å rope hurra for.

Så fikk vi plutselig beskjed om at i morgen får dere en ny sjef. Petter Rønningen. Mannen som ledet Lillehammer-OL i 1994.

En legende og en maskin i en og samme person.

Det var stor spenningen da Petter Rønningen dukket opp på kontoret i det hvite bygget på Prostneset i Tromsø. Vi trodde vi skulle møte han ved arbeidsdagens start. Men da vi kom på jobb i 08-tiden hadde Petter allerede gjort unna et par timers arbeid og nærmet seg lunsj.

Etter noen dager med opprydding og opplæring, satte Petter i gang det han er best på: Bygge lag. Vi fikk nye roller og nye oppgaver. Vi fikk energi og så nye muligheter. Vi fikk til og med smilet på plass og litt trua på det vi jobbet med.

Seks intense måneder senere satte Norge foten ned.

For dyrt og for usikkert var dommen fra statsråden og hans kvalitets-komite.

Avslaget kom på tross av – og aldri på grunn av – Petter Rønningen. Han strammet opp søknaden og organisasjonen. Han lugget bort svakheter og dyrket fram våre styrker. Han brukte all sin militære erfaring, bankmessige ansvarlighet og ferske OL-innsikt til å løfte oss flere hakk. Det var bare ikke godt nok, men det er en annen historie.

Takk for at du kom til Nord-Norge og Tromsø, Petter. Du bidro til lys når det var ganske mørkt.