Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5En ny klassiker

Tre nøtter til Askepott er en spennende, god og vakker film. Og Astrid Smeplass er dens lune kjerne i en iskald verden.

Film: Tre nøtter til Askepott

Regi: Cecilie Mosli

Medvirkende: Astrid Smeplass, Cengiz Al, Thorbjørn Harr, Ellen Dorrit Petersen, Bjørn Sundquist, Kristoffer Hivju, Nader Khademi, Anne Marit Jacobsen, Jonis Josef, Ingrid Giæver, Sjur Vatne Brean, Arthur Hakalahti, Nasrin Khusrawi

Nostalgien er nok avgjørende for generasjonene som i 46 år har benket seg på julaften for å se Tre nøtter til Askepott.

Å høre Knut Risan fortelle hele dialogen til en østtysk-tsjekkoslovakisk eventyrfilm er en av de rareste fenomenene i nyere norsk kulturhistorie.

Det er et minne fra svunne tider da en statskanal kunne gjøre en relativt obskur tsjekkoslovakisk produksjon til en tradisjonsbærer for generasjoner av nordmenn.

Dette kunne NRK aldri ha gjort i dag. Man må nesten ha plattform-monopol for å få det til. Og dagens yngre generasjoner forventer mer av filmproduksjoner enn det foreldrene deres fikk.

Og det får de av nyinnspillingen av Tre nøtter til Askepott. Så det monner!

Cecilie Mosli har god kustus på regien på en film som kunne fort flytt ut for å oppfylle alles nostalgiske forventninger. Det gjør den ikke. Og det gjør absolutt ingenting. Plottet er stramt. Spenningskurven er komprimert, på den måten som moderne publikum forventer av en underholdningsfilm. Tidsbruken er økonomisk.

Filmen klokker inn på under halvannen time – noe som er mer enn nok for de inntrykkene man ønsker å etterlate publikummet med.

For vi vet jo hva som skal skje i filmen – det er ikke et manusarbeid som krever store fortellertekniske nyvinninger.

Men manuset – og ikke minst dialogen – er godt nok konstruert til at små endringer holder fint nok på oppmerksomheten vår og gir fortellingen nærhet og en oppfrisket personlighet.

Kameraføringen er sveipende over storslagne, iskalde, norske landskap, men ekstremt nær på Askepott. Astrid Smeplass er et fantastisk godt valg til denne rollen. Ja, hun er selvsagt både vakker og berømt. Men det er ikke det som man primært ser når kameraet kommer nært på: Det er en varm og vennlig Askepott som hun klarer å formidle med finstemte nyanser.

Den frekke, skjelmske Askepott som vi husker fra den tsjekkoslovakiske filmen, er kanskje ikke like fremtredende i Smeplass sin tolkning. Men hun klarer å gjøre rollen til sin egen. Og det er sannelig godt gjort med tanke på forventningspresset.

I motsatt ende av varm og vennlig har vi stemoren, som er noe av det skumleste jeg har sett i en barnefilm. Hun finnes ikke latterlig eller dum– Ellen Dorrit Petersen formidler en kolossalt kompetent bølle.

De fine, snille stemødrene der ute vil kanskje være litt glade for at det ikke gjøres et stort poeng om at denne fryktelige furien faktisk er Askepotts stemor.

Det henger litt i løse lufta og beror på seerens tolkning.

Rollebesetningen totalt er veldig god – det finnes knapt overflødige karakterer i filmen.

Cengiz Al er troverdig både som en sjarmerende, bortskjemt prins med et vakkert smil. Men også som en desperat, ung mann som kjemper mot å tvinges inn i en rolle og et liv han ikke ønsker seg.

Bjørn Sundquist og Anne Marit Jacobsen har hver sin viktige birolle. Kristoffer Hivju spiller sin velkjente hypermaskuline type – men det funker godt i konteksten.

Totalt er filmen veldig bra, og har alle ingredienser som kan gjøre den til en ny klassiker på julaften i de tusen hjem.

Det er en ting som ikke treffer helt: Det er en kjærlighetshistorie i filmen som virkelig gir den gode kriblingen i magen. Men det er ikke nødvendigvis historien om Prinsen og Askepott.

Fun fact: Tromsø designerne i Rein Love og Glasshytta Blåst står for noen kule og viktige rekvisitter i filmen.

Kommentarer til denne saken