(Nordnorsk debatt)

Forsvarskommisjonens rapport viser, i full bredde, hvordan sikkerhetssituasjonen for Norge er kraftig skjerpet, og hvordan den også kan forverre seg betraktelig i løpet av de nærmeste årene.

Interessen er stor. Kommisjonens egen forklarende podcast er blant de mest lyttede til i landet de siste ukene.

Forsvarskommisjonen avdekker ikke bare behovet for massive investeringer i et land der forsvarsevnen er svekket. Forsvaret mangler det meste; personell, farkoster, ammunisjon, og drives tilsynelatende uten en klar retning og strategi.

Sikkerhet og beredskap opptar en langt mer sentral posisjon i det offentlige ordskiftet enn for bare halvannet år siden. Og verst av alt; det er overveiende sannsynlig at et despotisk Russland med imperialistiske ambisjoner, ikke vil forsvinne i overskuelig framtid.

Norges sikkerhetssituasjon er langt på vei selvforklarende. Det er noe man kan lese seg til ved å se på kartet, definert av Nord-Norge og Svalbards geografiske plassering nær Russlands store kjernefysiske arsenaler.

Og midt i dette spenningsfeltet, med Norge som en helt allianseavhengig småstat med en lang kystlinje, befinner den arktiske hovedstaden Tromsø seg, som et befolkningsmessig tyngdepunkt.

Byen har de siste drøye 50 årene bygd opp bred kunnskap om mennesker og samfunn i Nord-Norge. På ett område ser det imidlertid magert ut. Som institusjon har UiT ikke lyktes med å ivareta sitt ansvar for å levere systematisk kunnskap om forsvar og sikkerhet i nordområdene.

I dag er de relevante norske fagmiljøene på dette feltet plassert i og rundt Oslo, med noen mindre miljøer i Bergen, Trondheim og Bodø, men altså ikke i Tromsø.

Flere forskere ved UiT har likevel, hver for seg, høy kompetanse om, og forsker på ulike sider ved sikkerhet og konflikt. Men de er få, og med unntak av historikermiljøet (tenk bare på det ferske flerbindsverket om krigen i Nord-Norge), finnes det ikke et tydelig og profilert fagmiljø med fokus på geopolitikk og statssikkerhet.

Arbeidet som foregår ved Fredssenteret er i liten grad relevant. Det viser blant annet den siste utlysningen av en ledig stilling, som har fokus på sikkerhetsstudier knyttet til “medieestetikk og konflikt”, hva nå enn det måtte være.

Senterets omdømme er også påvirket av en sak der en russisk agent ble avslørt av Politiets sikkerhetstjeneste, etter å ha blitt rekruttert som deltaker i ulike typer forskningsarbeid ved UiT.

UiT forsøker riktignok å markere seg på feltet som handler om sikkerhetspolitikk, blant annet gjennom en fin kronikkserie som sto på trykk i Nordnorsk debatt sist vinter og vår. Men disse fortjener en sterkere faglig plattform.

Er det noen tegn til at det tas strategiske grep for å rette opp dette ved UiT, den aller viktigste nasjonale institusjonen i Nord-Norge?

Det er flere grunner til at vi må håpe på det. Landet trenger UiT som en spydspiss for denne kunnskapen. Den norske offentligheten vil ha godt av sterke vitenskapelige miljøer som kan fortolke kompleksiteten i sikkerhetspolitikken med et ståsted i nord.

Det bør skje ved et breddeuniversitet som har tilgang på store økonomiske ressurser, med et budsjett på 3,8 milliarder kroner, men der spørsmålet er om pengene anvendes og prioriteres riktig, og på en måte som er tilstrekkelig jordet i vår egen dramatiske samtid.

UiT har i flere tiår dyrket troen på samarbeid med Russland gjennom store og små forskningsprosjekter. Det kan man mene mye om. Men det fører ikke noe sted å fortsette å diskutere om det har vært naivt eller ikke.

Det viktigste er at denne tiden nå er over. Spørsmålet blir om UiT har evnen til å omstille egen kompetanse, og se på Russland med nye øyne, i lys av en situasjon som er varig endret.

Et av medlemmene i Forsvarskommisjonen, Christian Chramer, er også styremedlem ved UiT. Han bør ta med seg all sin kunnskap til neste styremøte, og alle de andre styremøtene den nærmeste tiden.

Les også

Hva har vi lært?

Om noen dager legger sannhets- og forsoningskommisjonen fram sin rapport. Alt tyder på at UiT rigger seg for å lytte og lære av denne kommisjonen.

På samme måte må man også kunne forvente at man ved UiT lytter til Forsvarskommisjonens urovekkende analyser, at man deretter er i stand til å forstå at det har med samfunnsoppdraget å gjøre, og tar erkjennelsene inn i UiTs strategiske veivalg.

Skjalg Fjellheim er politisk redaktør i Nordlys