Arbeiderpartiets bauta i nord, Bjørn Inge Mo, er død, bare 54 år gammel. Alle varme tanker går til familien og hans nærmeste.

Mitt første møte med Bjørn Inge Mo var sensommeren 1994. Norge sto midt i en kamp for eller mot norsk medlemskap i EU.

Jeg var reporter i Dagbladet og jeg dro til Kåfjord for å intervjue den unge småbrukeren og fiskeren som allerede hadde markert seg på nei-siden.

Bjørn Inge var klippefast i sin tro på at hans kjære Nord-Norge sto sterkest utenfor EU. Det var en av pålene i hans politiske arbeid.

Men Bjørn Inge gjorde inntrykk på en ung og jevnaldrende reporter den gang. Det overrasket ingen, og heller ikke meg, at han seinere ble en sentral politisk tillitsvalgt. Ordfører i Kåfjord i 12 år, fylkesrådsleder, fylkesleder og i tillegg sentralstyremedlem i Ap i en årrekke. Han var en som ledelsen i partiet lyttet nøye til.

De som sto midt i tragedien etter 22. juli 2011 vil også huske Bjørn Inges rolige, samlende og sterke lederskap. I fjor sommer under minnemarkeringen i Tromsø holdt han tale som berørte mange sterkt. Han trakk de lange linjer om kampen for frihet og demokrati. De samme hans bestefar sloss for ved Narvik i 1940, som så mange av hans generasjon.

Han var en sann demokrat som taklet offentlig kritikk bedre enn noen. Fikk han kritikk i en lederartikkel eller reportasje ristet han det fort av seg. Media har en jobb å gjøre, og det må vi tåle. La oss tenke på de landene der mennesker blir kastet i fengsel for å kritisere makten, sa han.

Knapt noen andre enn Bjørn Inge kunne klart den uoverkommelige oppgaven med Troms og Finnmark fylke bedre enn ham. Det var litt av en oppgave han fikk i fanget. Med sin lune sjarm og rause tålmodighet holdt han det skjøre byggverket sammen. Så tror jeg han så med lettelse frem til januar 2024 og skilsmissen mellom to fylker.

Han kom fra det nordnorske jordsmonnet hvor sosialdemokratiet hentet sitt surstoff.

Han klarte kunststykket å få oppslutning om en lykkelig skilsmisse mellom Troms og Finnmark. Det er en bragd som få, om noen, andre hadde klart. Han største minnesmerke i fysisk forstand blir kanskje Nordnestunnelen i Kåfjord. Her var E6 vinterstengt av skred jevnlig, frem til det ble bygget en tunnel gjennom det utsatte fjellet. Æren for at prosessen gikk svært raskt hadde den innflytelsesrike lokalpolitikeren Bjørn Inge Mo.

Bjørn Inge kom fra den delen av samfunnet hvor sosialdemokratiet henter kraft og næring. I ham fant man forklaringen på hvorfor Arbeiderpartiet engang høstet blant småfolk i nord. Partiet løftet folk og ga dem noe å tro på. Med sin bakgrunn i Kåfjord ble han også en viktig representant for sjøsamisk kultur, og en brobygger for å samle det samiske samfunnet.

Han var den kloke og jordnære politiske stemmen fra Manndalen som forsto folk i øyehøyde. Nå har en pragmatisk og modererende kraft forsvunnet i et politisk landskap preget av mye uforsonlig posering. Han var lojal og forsiktig i det offentlige rom. Men i private samtaler kunne han gi utrrykk for at han var bekymret over retningen og fokus i Arbeiderpartiet. Nok et ankerfeste er borte så altfor tidlig.

Han kom fra det nordnorske jordsmonnet hvor sosialdemokratiet hentet sitt surstoff. Bjørn Inge var den jordnære sosialdemokraten som fortsatt hadde nær og daglig kontakt med grasrota. Han forsto hva som var viktig og mindre viktig. En ærlig arbeidsmann og tillitsmann som nøt stor respekt i hele partiet, og på tvers av partiene. Han var dessuten en forkjemper for Nord-Norge, med forståelse for at by og land må gå hand i hand.

Jeg lyser fred over Bjørn Inges minne.