Gå til sidens hovedinnhold

En bjørnetjeneste

Tre av sju bjørner i Troms er allerede skutt. Nå skal en fjerde dø. Norsk rovviltforvaltning sliter.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Nordnorsk debatt)

Bjørnejakta i Midt-Troms denne sommeren blottlegger store svakheter i den norske forvaltningsmodellen.

Bjørnen forstår ikke at han skal holde seg unna sonen der Stortinget har vedtatt at beitedyrene skal leve.

Norsk rovviltpolitikk er en vanskelig balansegang. Man har vedtatt å bygge opp og opprettholde livskraftige bestander av store rovdyr og rovfugl. Samtidig skal beitenæringa ha levelige forhold.

Dette er trøblete fordi rovviltet spiser beitedyr.

Etter at miljøbyråkratiet i mange år hadde hatt den totale definisjonsmakten gikk Stortinget i 2004 inn og tok styringen. De forsøkte i allefall. Det som skulle være norsk rovviltpolitikk ble forankret i et regime der landet ble delt inn i 8 rovviltregioner. Det ble også definert i hvilke områder beitedyr skulle ha ekstra vern og soner der rovviltet skulle ha prioritet.

Intensjonen var høy terskel for å skyte et rovdyr som gjorde skade dersom beitedyrene ble drept i en A-sone. Skjedde rovdyrangrepet i en B-sone skulle man nærmest automatisk kunne skyte skadevolderen.

Parallellt med dette satte Stortinget opp mål for hvor store bestandene av de enkelte artene skulle være i hver av de 8 rovviltregionene. Dette skulle måles i antall dokumenterte ynglinger for hver av artene. Ynglingene skulle skje i rovviltsonene.

Men på samme måte som rovdyr ikke skjønner at de skal la sau og rein være i fred, er de også dårlige til å holde styr på landegrenser, og grensene for de ulike sonene.

Dermed blir det trøbbel.

Så vel riksrevisjonen som forskningsstiftelsen NINA har konkludert med at det er store utfordringer knyttet til den norske modellen. Begge mener at det eneste som har god dokumentert effekt i forhold til å begrense rovvilttap er å holde beitedyr og rovvilt adskilt.

Sonene som er satt av til rovviltet er mange steder for små til at man klarer unngår at rovvilt drar inn i beitesonene og forsyner seg av beitedyr. De er mange steder også for små til å oppnå de dokumenterte bestandsmålene for rovvilt som Stortinget har satt.

Dermed ender man i en vedvarende skvis der intensjonene bak forvaltningsstrategien ikke kan oppfylles.

Ettersom Klima- og miljødepartementet mener at bestandsmålene trumfer alt annet kan man heller ikke gjennomføre raske og effektive uttak når det oppstår skader i de sonene der hensynet til beitedyrene skal gå foran.

I Indre Troms ville ikke bjørnene holde seg innenfor det området Stortinget hadde pekt ut for dem. Ettersom bestandsmålet i bjørnesonen ikke var oppfylt ville man heller ikke gi fellingstillatelse. Klima- og miljødepartementet strittet i mot. Det politiske presset bygget seg opp. Da demningen brast var løpet kjørt for 4 av de sju dyrene.

Den fjerde er i skrivende stund på flukt med hunder i hælene.

I rapporten fra Riksrevisjonen (2019) blir også forholdet til reindriften drøftet særskilt: «Undersøkelsen viser at soneforvaltning er en forvaltningsmodell som er lite egnet for å ivareta reindriftsnæringen. Slik sonene er tegnet i dag, har de liten betydning for reindriftsnæringen, ettersom reinen forflytter seg over store områder, uavhengig av rovviltsonene. Stortinget har satt mål om at det ikke skal være rovdyr som representerer et skadepotensial i kalvingsområdene for tamrein. Undersøkelsen viser at geografiske begrensninger og forekomsten av både naturlige leveområder for rovvilt og tradisjonelle kalvingsområder for rein har ført til at rovviltnemndene i enkelte forvaltningsregioner ikke har klart å ivareta dette målet.» I region 8 (Troms og Finnmark) skal forvaltningsplanen nå revideres.

Mangeårig leder for rovviltnemda, John Karlsen, ser få muligheter til å komme i havn med en realistisk plan uten at noen av grunnforutsetningene endres.

Det er ikke plass nok til alle. Hvem skal vike?

Kommentarer til denne saken