Gå til sidens hovedinnhold

Rune Nilsons løskrutt

Artikkelen er over 14 år gammel

Rogalandsartisten Erik Faber har gitt ut en skive som ikke har fått særlig god kritikk.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Tidlig denne måneden gikk samme mann ut i avisa Fædrelandsvennen og tok et forsøksvis oppgjør med sine fiender.

Han sa at han var både forbanna og skuffa over mottakelsen til albumet sitt, og at grunnen til at plata var falt i unåde hos de aller fleste anmeldere (skiva fikk et totalt snitt på 2,8 fra en skala hvor 1 er bunn og 6 er topp) skyldtes primært tre faktorer; nemlig at 1: Musikkanmelderne kan umulig ha hørt ordentlig på plata og 2: De samme folkene er forutinntatt og 3: Anmelderne har (sitat) «huet fullt av søppel».

Poengene underbygges av at de personene han respekterer, altså de som liker plata, ikke rammes av noen av de ovennevnte faktorene, og at disse mener det ferske fonogrammet hans er (sitat) «dritbra».

En person han ikke mener er noe særlig å henge på juletreet er Dagbladets Sigrid Hvidsten, som gjennom et terningkast to (2) kom i skade for å uttrykke en viss misnøye med hans siste utgivelse. Faber mener dermed at hun ikke har hørt nok på plata, at hun er forutinntatt og at hun har hodet sitt fylt med søppel.

Nå er det fristende å påstå at disse uttalelsene kommer fra en forsmådd artist som ser at et samlet og positivt oppstemt anmelderkorps ville gitt plata en betydelig hyggeligere kommersiell skjebne, men dette skal jeg foreløpig la ligge. Dette er nemlig ikke uvanlig. Selvsagt liker ikke artister å se sine album bli omtalt i negative ordelag, og Fabers reaksjoner representerer således ikke noe nytt.

Det som er langt mer oppsiktsvekkende er når tidligere Lydverket-ansatte, rogalendingen og musikkentusiasten Rune Nilson går rett i strupen på Hvidsten etter at Dagbladet-journalisten har svart Faber relativt saklig på hans kritikk av henne.

Han påstår at hennes dårlige kritikk av plata er «en verbal mishandling av Faber» og «et kraftig piss i trynet på de av oss som liker det Erik gjør». Videre tar han til orde for at man mer eller mindre bør avskaffe kritisk musikkjournalistikk og at Hvidsten og andre musikkritikere ikke burde hatt livets rett i et moderne kultursamfunn.

Selv om det føles utrolig fristende å falle ned på Nilsons nivå, hvor man tar i bruk darwinistiske bilder for å konkludere med hvem har størst krav på å overleve, skal jeg i denne omgang unnlate å innlemme Nilson i slike tankemønstre. Men jeg har veldig lyst.

Dette er heller ikke første gang Nilson løfter det sløve plastsverdet sitt mot den norske kritikerstanden. I det nokså forvirrede innlegget «Terning-perning plipp-plopp» (2003) skrev han noe som mellom linjene antakelig var ment som et spark mot anmeldere, men som i likhet med hans ferske uttalelser i stedet er et frontalangrep på det platekjøpende publikum.

Nilson mener nemlig at ingen bør mene noe skriftlig negativt om plater de ikke liker, fordi terningen og anmeldelsene har altfor stor makt over folks dømmekraft. Han om det. Selvsagt har vi som skriver om musikk en viss innflytelse på hva som selger, men kritikerstanden er på langt nær en samlet flokk av gutter og jenter med tryllefløyter som kan diktere hva folk skal like.

Ser man på salgstallene til artister som Heidi Hauge og Jahn Teigen, er dette artister som bestandig har solgt bra uten spesielt rørende drahjelp fra musikkritikere. Og slik er det også i alle andre leire. Pizza Grandiosa, Smurfehits, Lange Flate Ballær og Sagaen om Ishockeyfolket har alle vært kommersielle suksesser uten massiv oppbacking av kritikere.

Siden Nilson videre undertegner med tittelen «musikkjournalist», er det i hvert fall ingen tvil om at han ønsker å ha musikkjournalistikk. Likevel mener han at man ikke skal drive journalistikk der man skriver negativt om produktene man omtaler. Spesielt ille synes han det er hvis utøverne har brukt lang tid på å lage produktet sitt.

Prøv å overføre dette til et annet valgfritt tema journalistikken omtaler, og du skjønner at mannen ikke bare er på jordet, men til og med også på helt feil jorde (som noen så treffende sa i en annen sammenheng).

For er det noe vi ikke trenger, så er det en journalistikk hvor man kun taler når det skal utdeles ros. Skal nemlig Rune Nilson følge sin egen våte drømmeverden (der alle er snille med alle eller holder kjeft), burde han også holdt seg for god til å kritisere Hvidsten og Dagbladet.

Man kan selvsagt si at dét ville vært en bonus, men i en sådan og virkelighetsfjern verden hadde vi ikke engang ville blitt ufrivillig underholdt av slike som Rune Nilson heller. Og slik vil vi vel ikke ha det?