En ryggmargsrefleks gjør meg automatisk skeptisk hvis det er slik at alle går rundt og er enige om en sak. Det blir fort noe usunt og sekterisk over en slik tilstand, og da blir i hvert fall jeg mer mistenksom enn jeg blir lysten på å brøle halleluja.

Jeg har gang på gang uttrykt min misnøye med dagens platebransje. Det står jeg fortsatt inne for hundre prosent. Likevel: Er det virkelig blitt slik at platesalgets nedgang er å anse som udelt sunt og positivt, en hjelp fra oven og redningen for musikere og publikum? Det kan faktisk virke slik, for her til lands er det iallfall en rådende halleluja-stemning for dette som brer seg blant både folk flest og iblant de intellektuelle. Men har de dermed rett?

På bransjenettsiden ballade.no stod det i går en til dels forstyrra artikkel ført i pennen av bedriftsrådgiver og høyskolelektor Tine Solvang. Med en retorikk selv Pål Steigan ville følt seg klam av lirer hun av seg en lengre utledning om hvordan Karl Marx' teorier nå gjør seg gjeldende og hyperaktuelle for å forstå og hylle platebransjens utvikling.

Kort oppsummert skriver hun at den utviklinga vi nå har fører makten tilbake til artistene og bort fra de onde markedskreftene som hun mener har hatt et kraftig strupetak på artistene siden slutten av attenhundretallet. Attenhundretallet, altså. For det første er dette en historieforvrengning selv ikke Mao eller Stalin ville våget seg på, og i hvert fall ikke i disse google-tider. For det andre er ikke påstanden spesielt sann heller.

De store og multinasjonale selskapene har ikke hatt noen regulær makt før etter Den andre verdenskrig. Først da ble masseproduksjon av innspilt musikk tungt økonomisk betydningsfullt, og som det er i de aller fleste markeder er det ofte store aktører som leder an når et kommersielt attraktivt produkt kommer på markedet, i dette tilfellet grammofonplata.

Og er det virkelig slik at makten nå er i ferd med å havne tilbake i hendene på alle artister – spesielt de små – hvis vi leker med tanken på at alle plateselskapene går til hundene i neste kvartal? Selvsagt ikke. For de som venter på det nydelige øyeblikket da de store selskapene skal gå konkurs er det heller grunn til å be dem ta meg seg en diger nistepakke, for det er slettes ikke dette som kommer til å skje først. Hvis salget av musikk fortsetter å gå ned i samme tempo som nå, er det nemlig ikke Universal, Warner, EMI eller SonyBMG som går først til helvete, for de har fortsatt masse penger på bok og de har råd å sparke ansatte og rasjonalisere driften sin i flere år fremover. Da er det desto større grunn til å være bekymret for de selskapene som til nå har vært basert på betydelige mengder idealistisk arbeid og mindre inntekter, fordi disse har mye mindre å gå på og er atskillig mer sårbare for nedgangstider.

Det er heller ikke bare å legge ut låter/videoer på myspace/pirate bay/youtube etc. og forvente at dette automatisk skal generere en voldsom interesse. Og ironisk nok: Hvis dette fører til en eksplosjonsartet interesse – som f.eks. i tilfellet Lily Allen, som til det kjedsommelige blir brukt som et sannhetsbevis på at det er lett å slå gjennom via myspace – er det dessuten svært sannsynlig at et av de store selskapene vil snappe det opp og ende med å gi ut produktet. Lily Allen signerte kontrakt med Capitol som igjen eies av EMI, og det finnes fortsatt en solid andel flere artister som ikke har slått gjennom via myspace enn de som har gjort det.

Hvis alle artister selv skal ta seg av markedsføring, booking av konserter og intervjuer, lanseringer og distribusjon av musikken sin er jeg dessuten redd det blir forbanna lite tid til overs til å lage musikk. At det voldsomme hegemoniet og den tidligere monopolsituasjonen til storselskapene utfordres er bare sunt og gøy, men om hele driten raser sammen er jeg dessverre redd at det ikke blir noe enklere å være artist verken i Norge eller på verdensbasis. Det vil bare være noen andre som tar over deres funksjoner, og disse aktørene er kanskje, om mulig, enda mindre interesserte i musikk enn det dagens selskaper er. Skrekk o' gru!