Gå til sidens hovedinnhold

EGON: Kulturlivets hulrom

Artikkelen er over 14 år gammel

Begrepet kjendis har i dag et helt innhold enn det hadde for bare ti år siden. DEBATT:

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Ordet kjendis har på en måte blitt tilegnet en egen verdi utover hva man eventuelt er kjent for, i motsetning til før hvor kjendisene i hvert fall var kjent for noe de hadde gjort. Når elever på barne- og ungdomsskolen i fullt alvor sier de ønsker «å bli kjendis» i stedet for et eller annet yrke, har det åpenbart skjedd noe som iallfall tenderer til å være usunt.

Mye av dette er unektelig vokst frem som følge av en flom endeløse rekker av døve reality-programmer, hvor kjendiser produseres i rakettfart, og hvor suksesshistoriene er tilnærmet fraværende sammenlignet med alle som etter bare to måneder ender opp som «has beens». Og media selv, som per definisjon skaper kjendisene, er selv flinke til å forverre situasjonen.

For cirka en måned siden ble en jente meldt savnet i Årdal, en sak som ble viet stor plass i riksmedia. Etter over ei uke var hun fortsatt ikke funnet, og da kunne man se en av tidenes dummeste Dagbladet-forsider. Klint over hele forsiden var ansiktet til kjendis Tone Damli Aaberge; altså hun som ble nummer TO i Idol for noen år siden og som ble nummer TRE i det kvalitetsprogrammet Skal vi danse. Hun hadde holdt en konsert i Årdal og da kunne allviteren Aaberge i sakens anledning fortelle kommunenes innbyggere, den savnedes foreldre og Dagbladets lesere at «det er viktig å være tålmodig og bevare troen». Sterkt. For hva i alle dager skal vi med krisepsykologer, åndelig veiledning eller KRIPOS når vi har en nittenåring, hvis livs største selvopplevde nedturer består i å ha blitt utstemt av to realityserier hun frivillig har meldt seg på? Tipper at pårørende og Dagbladets lesere følte seg markant åndelig styrket etter å ha blitt beroliget av hennes enorme mengder med tungt ervervet livserfaring, språklige innovasjon og psykologiske vidd.

En langt mindre alvorlig sak, som likevel illustrerer hele denne kjendisparodien er det som i flere uker har blitt omtalt som årets såkalte VIP-fest her i Tromsø (VIP er forkortelse for det noe plumpe og stupide «Very Important Person»). Festen skal etter sigende arrangeres som en eksklusiv del av den nært forestående Døgnvill-festivalen. Vi snakker da ikke om den offisielle etterfesten der vanlige dødelige er invitert, altså de som har betalt for konsertbillettene – og dermed også for store deler av gildet - men derimot en egen fest forbeholdt presumptivt veldig viktige personer. Hvem disse veldig viktige personene i Tromsø og omegn er kan man sakten spekulere i, men det er vel snakk om noen TIL-spillere, Arthur Arntzen, Kristin Spitznogle, Roger Ingebrigtsen og en revitalisert Kirsti Sparboe. Ergo må det importeres kjendiser, og da kan både lokalpressen og riksmedia melde at «det ryktes» at selveste Aylar (tidligere pornofilmskuespillerinne, nå glamourmodell og kjendis) og Lise Karlsnes (eks-vokalist i bandet Briskeby, nå solbrillemodell og kjendis) muligens skal kaste glans over arrangementet. Jippi! Som om ikke dette er nok, meldes det at Pia Haraldsen i levende live kanskje skal være, hold deg fast: DJ. Haha! Er du eksdama til en obskur hertug og i tillegg datter av en mor som har vært gift med nevøen til landets dronning, er du umiddelbart en het kandidat til å være platesnurrer på VIP-fest i Tromsø. Det viktigste er jo at hun er kjendis, og er du kjendis er du også automatisk kvalifisert til hva det måtte være, selv om Haraldsens eneste befatning med musikkbransjen er hennes singel «You Got It» fra i fjor, en låt som får «My Boobs Are OK» til å fremstå som den optimale krysningen mellom The Beatles og Knut Hamsun.

Jeg kan ikke huske at det har vært arrangert et eneste VIP-party her i byen de sytten årene jeg har levd her, men fraværet av noe er ikke nødvendigvis ensbetydende med at det har vært en stor mangelvare. Faktisk synes jeg det er tøft at VIP-fester til nå har glimret med sitt fravær i byen, for personlig oppfatter et VIP-skilt over ei dør som alt annet enn innbydende, enten det er snakk om spesialrom for fotballfans som er livredde for å få vind i håret, eller det er halvkjendiser som har behov for å rangere seg selv over allmuen i selskapslivet. Skiltet skriker nemlig ut adjektivene hult, tomt, syntetisk, tilgjort, selvhøytidelig, patetisk, krampeaktig og et intenst ønske fra deltagerne om å være noe de egentlig ikke er. For hva faen er egentlig en som selv definerer seg som en VIP? Det er iallfall ikke en/ei jeg er hypp på å feste med.