Katrine Moholt er aktuell med sin debutplate, og den har ikke akkurat mottatt ekstatiske kritikker fra anmelderkorpset i Norge. Kanskje ikke så forferdelig rart heller. Plata «Sweathearts» er en sammensausing av låter signert produsent Ole Evenrud, hennes ektemann og et knippe kjente coverlåter fra sekstitallet. Produksjonen er akkurat så glætt og friksjonsløs som man kan vente og Moholt har en nokså begrenset stemmeprakt. Men hun selger plater.

Sist lørdag kunne Dagbladet, under overskriften «Katrines hevn», berette om et formidabelt salg av hennes debut-cd, og at dette salget i kraft av seg selv slo knallhardt tilbake på kritikernes kjipe, forutsigbare og ondsinnede dom over plata. Som Dagbladet skrev: «Allerede i løpet av de første fem dagene plata var i butikkhyllene har over 16.000 eksemplarer blitt revet bort». Revet bort, altså. Som festmat på et koldtbord i en konsentrasjonsleir, kunne det høres ut som. Fire dager etter er salget oppe i 16 300 solgte eksemplarer. Det er dermed god grunn til å tro at plata er skufla ut i kolossale antall til butikker, bensinstasjoner og grossister over det ganske land, og målet er opplagt. Her gjelder det å køle på mens dama fortsatt er på TV, for på TV er hun tilfeldigvis (og samtidig!) programleder for det krampaktig joviale programmet «Allsang på grensen» (som i enkelte kretser heller går under navnet «På grensen til allsang»), der hun og makker Tommy Steine smiler, koser og synger folkekjære sanger og hits foran en halv million seere hver onsdag sommeren gjennom. Akkurat som hun også gjør på plata si.

Hva denne profileringen alene utgjør i reelle og svimlende markedskroner er vanskelig å si helt konkret, men vi snakker uansett solide millionbeløp. Supplert med rause mengder TV-annonser har vi dermed å gjøre med markedets kanskje aller mest tungt annonserte musikkprodukt for tiden. Og vi er i tillegg i platebransjens mest søvndyssige periode, der fantasiløsheten hos plateselskapene danser pardans med kreativitetens dårlige kår i sommervarmen. Bare i løpet av to timers TV-titting forleden ble jeg oppfordret til å kjøpe den ørtende samleplata med Knudsen og Ludvigsen, samleplata med Sten & Stanly (neppe den første, det heller), samleplata til forglemmelige Style og det som må være minst den tiende samleplata med puddelbandet Return. I tillegg ble det annonsert for ei grillskive (skikkelig gøy ordspill, ikke sant?) med nye, crazy og ordentlig elleville versjoner av gamle slagere, perfekt til å skylle ned med tennvæskestinkende flintstek og vodka battery. Og så var det reklame for det kvalitetsstenkte produktet Snuffle (Sniffle?) Bunny. Uansett: Det er agurktid i platebransjen også.

Vi har sett det før; kjendiser som er kjent for helt andre talenter enn å synge, men som sørger for å smi mens jernet er varmt, eller mens fjeset er kjent, som spiller inn plate mens de er i rampelyset og som casher inn kjærkomne feriepenger på tungt annonserte produkter. Middelmådige – og ikke så rent få talentløse – «artister» som slipper til i dyre studioer med proffe produsenter og skolerte markedsstrateger. Paris Hilton, Kåre Conradi, Paul Gascoigne, Kristian Valen, Kevin Keegan, Bruce Willis og Carl Lewis, for ikke å glemme de stakkars vinnerne av Melodi Grand Prix (junior og senior), Idol og Norske talenter. Og er det noen som husker plata fra servitørene i Peter Nomes heseblesende program «Rondo»? Bandet kalte seg for Servitørene i Rondo og plata het «Da doo – Ron Ron» (ordentlig gøy ordspill her også, faktisk).

Så når Dagbladet skriver om Katrines Moholts hevn driver de med markedsvilledning, for hennes 16.000 solgte album (fra selskapet, og ikke over disk. En vesentlig forskjell) er verken en stor seier eller en symbolsk hevn i det hele tatt. Faktisk er det å regne som en regelrett katastrofe om hun ikke selger minst dobbelt så mye av plata si. Da skal jeg i så fall si ædda bædda tilbake, men den gleden får jeg neppe, for er det noe platebransjen er gode på så er det å selge dritt pakket inn i glinsende silke.