EGON: Et spørsmål om kjønn?

Foto:

Artikkelen er over 10 år gammel
DEL

Musikkindustrien har i alle tider vært sterkt dominert av menn, og det vrimler av sjåvinistiske holdninger også i denne bransjen. Artister blir fortsatt omtalt fra et kjønnsståsted med gammelmodige begreper som «jenteband» og «jenterock», all den tid de selv ser på seg selv som bare band eller rockband, om du vil.

Likevel har vi i dette landet opptil flere markante kvinner på både artist- og managementsiden, og det er således direkte brillefint at vi har en egen pris for beste kvinnelige og beste mannlige soloartist under landets gjeveste musikkpris, Spellemannprisen. Jeg har i så måte vanskelig for å forstå Ane Bruns skepsis og misnøye med dette.

Brun gikk ut i media samme dag som lørdagens prisutdeling og tok til orde for at priskategoriene «Beste kvinnelige artist» og «Beste mannlige artist» burde slås sammen til én, fordi hun mener den nåværende ordningen er steinaldersk og dermed indirekte kvinnefiendtlig. Fuglene skal vite at det er mye i platebransjen det er lett å klaske merkelappen kvinnefiendtlig på, men man skal være rimelig paranoid og fiendtlig innstilt for å følge Ane Bruns skeptiske resonnement i denne saken. Akkurat som nominasjonen for beste mannlige og kvinnelige hoved- og birolle er de prisene som henger høyest under Oscar-utdelingen, er musikkvarianten blant de gjeveste prisene man kan få som plateartist i Norge.

Det som satte saken i et desto underligere lys var da Susanne Sundfør ble tildelt ovennevnte pris sist lørdag. Hun mottok trofeet, tok en liten tenkepause og slengte fra seg et indignert

«Jeg er først og fremst artist – og ikke først og fremst kvinne».

Nå var dette neppe bare en videreføring av Ane Bruns poeng, men snarere heller en kommentar på at prisutdelerne – mennene Thomas Felberg fra rockbandet WE og Henning Kvitnes – innledet utdelingen med å snakke om kvinner generelt, om deres fortreffelighet og om menns avhengighet av nettopp kvinner. Det var nok først og fremst dette hun reagerte på, mer enn den kategorien hun var nominert innenfor. Ellers hadde det kanskje vært mer naturlig ikke å møte opp og samtidig si fra seg nominasjonen.

Men var dette kjønnsdiskriminerende og ondsinnet fra de oppegående mennene Felberg og Kvitnes? Selvsagt ikke, akkurat som jeg ikke kunne registrere noen indignerte reaksjoner fra vinnerne i rockklassen, My Midnight Creeps, etter at genren ble introdusert av rocklegenden Peter Wettre og rockikonet Maria Arredondo. Arredondo introduserte da kategorien rock som en kategori musikk som utøves av menn med masse hår på brystet, som strutter av svette og testosteron og som får damene til å skjelve i knærne. Da de verdige vinnerne kom på scenen var det lite

«Vi er først og fremst et rockband – og ikke først og fremst et hårete og svett testosteronband» å høre.

For det hadde selvsagt virket enormt sutrete. Og her rører vi ved litt av kjernen i kjønnsdebatten. Det er helt greit at idrettspresident Tove Paule er gjest i programmet «Nytt på nytt» og begrunner sin interesse for herrehåndball slik:

«Jeg synes det er så mye flott å se på blant de håndballgutta, og jeg liker å ha noe pent å hvile øynene på».

Men hva hadde skjedd om tidligere toppidrettssjef Bjørge Stensbøl hadde uttalt at han likte å se på kvinnehåndball utelukkende fordi det er så mye snadder å sikle etter utpå banen? Jeg antar at det hadde avstedkommet både et taust publikum og rydding av forsidene på alle landets største aviser.

Å ha en egen pris for kvinnelige og mannlige soloartister er per definisjon nettopp med å anerkjenne kvinner, og ikke det motsatte, og i den grad man skal blande et såpass sterkt ladet og betent begrep som kjønnskamp inn i musikkindustrien, er det å fjerne denne prisen neppe veien å gå. For artister som Marit Larsen, Lynni Treekrem, Unni Wilhelmsen, Karin Krog, Anne Grete Preus (og for den saks skyld Ane Brun) har snarere denne prisen vært med på å gitt dem mer anerkjennelse som nettopp artist enn at det har vært en slags kjønnspolitisk hemsko. Og da er det heller ingen grunn til å forandre på det.

«Man skal være rimelig paranoid for å følge Ane Bruns skeptiske resonnement i denne saken»

Artikkeltags