I slutten av forrige måned skiftet Kanal 24 navn til Radio Norge. For å sitere legenden Arne Skouen da han beskrev en av de mange oppussingene av Dagbladets layout: «Et nytt lag med sminke på den gamle hora». For det er virkelig ingen grunn til å ta bølgen eller juble over navneendringen eller forsøket på å stake ut en ny musikkprofil. Deres nye og tungt repeterende slagord (som de sikkert har betalt Geelmuyden.Kiese e.l. et latterlig høyt honorar for å kreere) er som følger: «Variert musikk fra de siste fire tiår». Så flott, men dog så bankende generelt og intetsigende. Det eneste tydelige i dette slagordet er at de overhodet ikke spiller musikk fra femti- eller sekstitallet. Synd for dem som digger The Beatles, forresten. Kanalen uttaler således at de hovedsakelig satser på gammel musikk og primært på 70- og 80-tallsmusikk. Som de sier på lufta:

- Hos oss får du høre popsangene som får deg til å synge med.

Etter å ha hørt på kanalen med det nye navnet en hel formiddag forstår jeg at dette i praksis betyr kjempehits med Pink Floyd, Dire Straits, Smokie, U2, Postgirobygget, Di Derre, Crash Test Dummies, Kurt Nilsen m.fl. Og før mange av dere brøler ut «Ja, men dette er jo bra musikk», vil jeg skynde meg å skyte inn at det overhodet ikke er dette jeg vil til livs, men snarere heller at kanalen med sitt nye slogan proklamerer at de overhodet ikke har noen musikkprofil. Ikke i det hele tatt, utover det underlige faktum at de garantert ikke spiller musikk fra 60-tallet.

Et annet poeng er at denne profilløse profilen burde interessere kultur- og kirkeminister Trond Giske. I konsesjonssøknaden som gjorde at kanalen til og med stakk av med frekvensen P4 hadde sendt fra i ti år (med alt det politiske bråket det medførte) står det blant annet følgende:

Kanalen vil søke løpende dialog med plateselskapene og organisasjonene i musikklivet for å finne gode måter å presentere ny norsk musikk eller nye norske artister.

På kanalens nye hjemmesider er lyden i fløyta noe annerledes. Der står det:

Vi har konstruert en egen musikkmiks med gode 70-talls låter som Cat Stevens, og Queen, - artister som Supertramp, Pink Floyd og REM fra 80 og 90-tallet blandet sammen med det beste av dagens pop

Et naturlig spørsmål å stille seg i så måte er om plateselskapene og organisasjonene i norsk musikkliv synes dette vitner om en årvåken interesse for å fremme ny, norsk musikk. Nå har de i rettferdighetens navn sikkert bare glemt å tilføye Postgirobygget, Di Derre, Briskeby og Kurt Nilsen, men beskrivelsen avslører likevel et fascinerende fravær av sammenheng mellom det de skryter av i sin egen konsesjonssøknad og det de i praksis gjør over eteren. Og grunnen er selvsagt like gjennomsiktig som silketoppen til Mariah Carey: Radio Norge er nemlig fullstendig panisk etter å bryske seg for potensielle annonsører. Kanalen har vært en økonomisk ultrafiasko og et gigantisk pengesluk for eierne siden før dag én. Tidligere eiere som TV2, Agderposten, Adresseavisen og Fædrelandsvennen har silblødd fra sine økonomiske arterier i kanalens dramatiske tap i radiomarkedet. Resultatet er nå et panikkartet forsøk på å tekkes alle, og da i særdeleshet de etablerte og godt bemidlede. Virkemidlet er et forsøk på en ny musikkprofil, som ironisk nok ender med å være alt annet enn nettopp det. «Variert musikk fra de siste fire tiår» er nemlig et slogan så uutgrunnelig profilløst og minner mest av alt om en kanal som ønsker å nå absolutt alle, og som dermed går i den klassiske fella der man tror at en bredest mulig fellesnevner er noe som favner flest. Det blir som å presentere en vin som er både rød og hvit, som har smaken av alle druer, som er både stille og musserende og som er best temperert og kald på én og samme gang. Rekk opp hånden den som har lyst på et glass.

Det er ikke slik at man bare kan blande alle farger som finnes i ei bøtte og tro at man kommer frem til en ny og blendende vakker farge. Det blir derimot en kjedelig og grå grøt, og den er neppe spesielt egnet til å lokke frem annonsepenger i et marked der man allerede er jumboer.