Gå til sidens hovedinnhold

Egenmektige byråkrater overkjører politiske vedtak - sluttstrek for zipline i Tromsdalen?

Zipline-prosjektet i Tromsdalen leverer så til de grader på Tromsø kommunes vedtatte reiselivsstrategi fra 2019. Til tross for dette har Miljødirektoratet nå satt foten ned for prosjektet.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Nordnorsk debatt)

Har dette kommet som en overraskelse? Nei, kanskje ikke. Dette da vi har erfart at deler av administrasjonen i Tromsø kommune ikke bare har feilet i sin saksbehandling, men at personlige holdninger og verdier i stor grad har fått påvirke prosessen overfor direktoratet. Selv med et overveldende politisk flertall har ingen i administrasjonen helhjertet støttet prosjektet.

Sentralt i denne prosessen har vært enhet Park og friluft. Avslaget kommer som en “bestilling" derfra. Ser man på andre saker som har vært omtalt i media de siste årene danner det seg et bilde av en enhet som har utviklet en bevisst ukultur der man aktivt motarbeider prosjekter man ikke selv har et eierforhold til, helt uten respekt for de som bruker både tid og ressurser for å gi byen og befolkningen gode tilbud. Dette er den virkeligheten vi har opplevd i Tromsø kommune og til syvende og sist er dette et demokratisk problem.

Firmaet Strikkhopp og Sånt har drevet innenfor opplevelsebasert reiseliv i mange år, bedriften har to anlegg i Norge der det tilbys strikkhopping. Det å kunne tilby høythengende og fartsfylte opplevelser til helt vanlige folk står sentralt i vår forretningsmodell og filosofi. Ut å leke, le og ha det gøy! En parallell mot zipline er naturlig, også her kan man uten særlig opplæring bare hoppe på og kjøre i vei. Dette er noe mange andre aktører også har forstått. Holmenkollen, Flåm, Geilo, Vikersund og Mosjøen er noen av de store anleggene her til lands.

Så hva gjør man som privat investor når 8-10 millioner kroner skal brukes på et opplevelses-anlegg? Jo, da planlegger man for at anlegget får nok besøk til at det vil kunne gå rundt økonomisk. Og da må man få til en spektakulær opplevelse på en spektakulær plassering. Akkurat dette brukte vi mange måneder på å kartlegge, ettersom det her i Tromsø ikke er mange alternativer.

Først og fremst må man få gjestene frem til startpunktet, så hva er da mer naturlig enn å ta utgangspunkt i vår aller mest besøkte attraksjon Fjellheisen? Så er det å finne en egnet trasé. Her må mange hensyn tas, og i tillegg til de tekniske utfordringene som må løses har vi i vårt prosjekt også klart å hensynta både beboere og de mange brukerne av Tromsdalen.

Helt uten blygsel: Traseen vi har valgt er optimal. Den følger ned langs et skar i fjellsiden slik at kabelen henger lavt hele veien og sikrer en særdeles spektakulær og fartsfylt tur med nærhet til terrenget. Her vil den være senket så langt ned i terrenget at den ikke må merkes som luftfartshinder. Juvet og terrenget rundt bidrar dessuten til at eventuelle rop, latterutbrudd og gledeshyl ikke vil sjenere nede ved bebyggelsen. Tilfeldighetene ville det slik at endestasjonen dermed havnet på et statlig sikret friluftslivsområde, noe som nå viser seg å være avgjørende for at prosjektet sannsynligvis må skrinlegges.

På vei ut av vårt aller første møte med Tromsø kommune i mai 2016 nevnte jurist i seksjon Eiendom i en bisetning at det var servitutter i området. Vi bad om en nærmere redegjørelse for om dette ville kunne ha noe å si for prosjektet, og fulgte opp med en e-post dagen etter, men ingen svar kom. Først etter flere purringer og at nesten ett år hadde passert, fikk vi en tilbakemelding der kommunen skrev at “...Miljødirektoratet skal uttale seg til alle byggetiltak i området”.

Ikke på noe tidspunkt ble det formidlet fra kommunen at dette var av sentral viktighet. Og selv hadde vi jo full fokus på å utvikle et godt prosjekt, ikke å finne ut av alle juridiske fiksfakserier som kunne komme opp, dessuten hadde jo kommunen lovet å svare dette opp. Ergo ble ingen røde lamper tent hos oss.

Først nær tre år ut i prosjektet (april 2019) fikk vi kjennskap til hva disse servituttene egentlig ville kunne bety. Da presenterte vi tiltaket i et møte med Miljødirektoratet, som på sin side orienterte om betydningen av et statlig sikret friluftslivsområde og gav en gjennomgang av hvordan slike områder forvaltes. Vi ante en bråstopp, og saksbehandler hos direktoratet ble utfordret på om det egentlig hadde noen hensikt å gå videre med prosjektet. Møtet ble allikevel avsluttet med framtidstro og saksbehandleren rundet av med ordene “...dette er ikke det verste tiltaket…”.

Hvor mange tusen arbeidstimer bedriften har lagt ned i dette prosjektet vet vi ikke, men vi snakker om flere årsverk. Dag og natt i perioder. I tillegg har det vært brukt hundretusener på konsulenter og på utredninger kommunen selv har bestilt. Støyutredninger, fauna- og miljøutredninger, osv. Firmaet har svart opp alt kommunen har etterspurt. Utredningene går i prosjektets favør.

Da enhet Park og friluft sendte sin uttalelse til Miljødirektoratet i november 2019 fikk vi som tiltakshaver ingen kopi. Tygg litt på den. Uttalelsen sendes altså 3 år, 5 måneder og 13 dager etter at vi hadde første møte med kommunen, i et løpende prosjekt, uten at vi engang ble varslet.

Uttalelsen var gjennomgående negativ, tendensiøs og med faktafeil. Ovenfor direktorat og fylkeskommune ble det problematisert og synset i et omfang vi ikke trodde var mulig. Forfattet og sendt uten noen form for kvalitetssikring fra andre enn enheten selv, skreddersydd for å stoppe etableringen. Selv interne notater der tiltakshaver tillegges suspekte motiver ble vedlagt. Her var det ikke spart på noe.

Når kommunens ene fagenhet får ansvar for å svare opp og vurdere et slikt tiltak, bør man ikke da kunne forvente at der egen kompetanse mangler innhentes dette eksternt, slik tiltakshaver har måtte gjort? Det har ikke skjedd i denne saken, noe som vises tydelig i saksframlegg og vurderinger.

Og det ble som bestilt. Da vi fikk kjennskap til uttalelsen hadde Miljødirektoratet allerede rukket å bifalle kommunens vurdering. I sjokk og vantro tok vi straks kontakt med daværende byutviklingssjef Laila Falck som vel forsøkte å begrense skaden. Fra en telefonsamtale samme dag som vi fikk et oppklaringsmøte har Falck sitert Miljødirektoratet på at de “vil vektlegge kommunens søknad når kommunen søker om samtykke til omdisponering”. I møtet gjennomgikk vi et betydelig antall faktafeil i uttalelsen, som enheten skulle korrigere i en ny uttalelse. Det ble bare delvis gjort, men på dette tidspunktet var det nok allerede skapt et varig negativt inntrykk hos direktorat og sektormyndigheter.

Opp gjennom årene har vi hatt flere prosjekter og interaksjon med andre kommuner i Norge, for eksempel i Halden der vår henvendelse umiddelbart førte til kontakt med ordføreren. Han delegerte videre til sine mannskaper som gjorde sitt ytterste for å bidra til en realiseringen av prosjektet. Det vi forsøkte å få til da var strikkhopp fra den gamle Svinesundbrua. Dessverre førte dette ikke frem, men det er en helt annen historie.

Også i Etne kommune fikk vi samme mottakelse; direkte til topps i hierarkiet som delegerte videre til en saksbehandler som så verdien av våre planer. Der ble det gjennomslag og vi har hatt virksomhet på Trolljuv bru siden 2009.

Da vi opprinnelig henvendte oss til Tromsø kommune var det ikke slik vi ble mottatt. Her var det ingen på toppen som var på ballen i fra starten. Høyeste vi kom var næringssjefen, et kort møte, siden da har den enheten vært utilgjengelig og usynlig i prosessen.

Først med det rødgrønne styret kom politisk ledelse på banen. Med bred støtte fra et overveldende flertall av byens politikere ble det i september 2020 vedtatt å søke om omdisponering

Men akkurat her svikter apparatet fundamentalt, om det i det hele tatt finnes et slikt apparat i Tromsø kommune. For når administrasjonen får la uttalelsen fra 2019 følge søknaden, ble det trolig umulig for direktoratet å endre standpunkt. Søknaden om omdisponering avslås.

I og med ovennevnte reiselivsstrategi, som vi jo må anta var utarbeidet av samme administrasjon, er det for oss helt uforståelig at ingen med kompetanse, hånden på rattet, autoritet og et overblikk for hvordan byen skal utvikles i årene framover, hadde oversyn med framdrift og fortløpende kvalitetssikring. Og at dette fikk foregå helt uten konsekvens for diverse mellomledere og saksbehandlere viser med all tydelighet at noe er alvorlig galt i Tromsø kommunes administrasjon.

Og det har jo ikke vært mangel på tilbakemeldinger fra oss på hvor galt dette så ut til å bli håndtert. Og bare så det er klart, vi har aldri bedt om særbehandling, men har hele veien spilt med åpne kort overfor kommunen og har bare ønsket en redelig og faktabasert prosess.

Da er det ganske tonedøvt når avdelingsdirektør for bymiljø Mette Mohåg i tre orienteringer til diverse politiske utvalg nå i mai forsøkte å smuldre ansvaret ved å si at dette “...opprinnelig startet som en byggesak [...] og det beste kommunen nå kan gjøre er å ta lærdom av dette slik at ikke noe lignende gjentar seg i framtiden”.

Det er ganske drøyt når administrasjonen på denne måten forsøker å unndra seg ansvar. Mohåg er vel nettopp én av de som burde hatt oversikt og kontroll.

Tiltakshaver har hatt, og har fortsatt stor tro på prosjektet og det er kanskje derfor vi ikke har sett skriften på veggen. Vi fikk et slags frampek da vi første gang presenterte planene i et formannskapsmøte der Anna Amdal Fyhn (H) stemte mot og sa “dette kommer aldri til å gå igjennom”. Overraskende av en representant fra Høyre syntes vi da, men kanskje hun hadde et realistisk syn på hvordan ting og tang fungerer i Tromsø kommune? Om administrasjonen hadde fungert slik man kunne forvente ville vi allerede i 2016 kunne sagt “nei, dette kommer aldri til å gå” og satt et punktum der og da.

Vi har valgt å tro på et positivt utfall og at det minimale arealet til nedre stasjon ville kunne aksepteres. Størrelse er nemlig én av tre kjernepunkter som skal vektlegges når det søkes om dispensasjon.

For å sette det litt i perspektiv, Tromsø kommune har her søkt om en omdisponering av ca. 50 kvadratmeter av et over ett hundre tusen kvadratmeter stort statlig sikret friluftslivsområde. Et steinkast lengre ned i dalen finnes et annet friluftslivsområde som ble statlig sikret i 1975. Her har deler av TUIL Arena, kunstgresset og kunstisen lagt beslag på hele 26000 kvadratmeter, så vidt vi vet uten omdisponering.

Så om det blir en zipline i Tromsdalen er nå høyst tvilsomt. Et statlig sikret, minimalt brukt skogareal tilsvarende to parkeringsplasser, en administrasjon med rusk i maskineriet og en drittpakke fra en kommunal enhet var det som skulle til.

Kommentarer til denne saken