Terningkast 4: a-hadet

Anneli Drecker hjalp til på Cry Wolf og Crying in the rain.

Anneli Drecker hjalp til på Cry Wolf og Crying in the rain. Foto:

Av

Beretningen om en varslet triumf. Hva synes du om avskjedskonserten til a-ha?

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

Dette var både utdeling av gullklokka, 17. mai og avskjedsfest på en og samme tid. Og når a-ha avslutter med en inspirert The Living Daylights og Take on me med en «Nå kjem’n»-introduksjon av the Artist former known as Mags, så koker det på Valhall – selvfølgelig gjør det det.

Det hadde det antakelig gjort om a-has mest populære låt hadde blitt framført på kam, sag og banjo også.

Når a-ha reiser rundt og gjør sine aller siste konserter før gjenforeningskonsertene, så handler det mest av alt om én ting: En vemodig vandring ned Memory Lane med de beste låtene fra landets største musikkeksport noensinne. De 12.750 menneskene på Valhall fikk nøyaktig det de var kommet for, var såre fornøyd og selvfølgelig ikke det minste interessert i henge seg opp i noe negativt.

Som at a-ha ikke er et spesielt spennende eller interessant liveband – og heller ikke var det på fredag. Hadde herrene Waaktaar, Furuholmen og Harket vært fotballspillere, ville dette vært testimonialmatchen deres, og ingen VM-finale.

De vet at de har låtmaterialet, det er ikke alle som kan skilte med en koffert så full av moderne, norske popslagere, og de har Morten Harket. I mine ører lå faktisk Harket for langt fram i lydbildet denne gangen, det ble ekstra dumt all den tid det virket som mannen virkelig måtte jobbe for å holde standarden han selv har satt.

Til tider anstrengt, til tider måtte han presse stemmen, et par ganger var det tilløp til krise – særlig på Manhattan Skyline og Scoundrel Days.

Men når det er sagt, det var også flere magiske øyeblikk på Døgnvills mest populære kveld også. Allsangen på Hunting High and Low, Anneli Drecker-duetten på Crying in the Rain og nevnte The Living Daylights. Et personlig høydepunkt var låt nummer 2, Move to Memphis, som kom mørk, levende og suggererende.

Ellers kjennetegnes a-has kvalitetspop av en elegant kjølighet, en distansert melodiøsitet som for sjelden får nervetrådene til skjelve. Da hjelper det lite at a-ha live legger seg rimelig tett opp til a-ha på plate. Få overraskelser, men det er jo selvfølgelig ikke derfor folk kommer.

For å vende tilbake til fotballspråket; man løser ikke billett til for eksempel Solskjærs testimonial for å se mannen bedrive kickboksing.

Artikkeltags