(Nordnorsk debatt)

Jeg mener at nåtidens digitaliserte dating har blitt giftig i en overfladisk verden. Tinder, Happn, Grindr, Hot or Not etc har gjort oss alle til dømmere, vi baserer oss på utseende framfor noen andre kvaliteter. Er han ikke kjekk og muskuløs nok, så sveiper vi til venstre. Har hun perfekt rumpe og akkurat passe store pupper, greit, da sveiper vi til høyre. Kanskje vi til og med hiver inn en superlike! I tillegg har slike apper gjort det enklere å være utro mot hverandre. Hva trenger man en kjæreste for når en kjekkere fyr eller finere jente bare er noen tastetrykk unna.

Tenk om det faktisk var drømmekjæresten din du sveipet bort fordi han eller hun ikke var like «perfekt» på alle bildene? Tenk om dere hadde vært en perfekt match personlighetsbasert istedenfor? Jeg har selv tatt meg i å veldig ofte dømme mennesker utfra hvordan de så ut på bildene, framfor deres andre kvalifikasjoner. Jeg har gått på date kun basert på at personen så «bra» ut. Hvordan kan jeg det? Det er bilder, og kan ikke gi en korrekt framstilling av virkeligheten.

Om vi bare kunne møttes på ekte istedenfor å dømme hverandre over en skjerm!

Hva skjedde egentlig med god gammeldags dating, der man måtte ut for å møte mennesker. Ja, det er korona nå, men slik som dette var det like fullt før korona. Kanskje det til og med har blitt et enda større problem nå som flere tilbringer tid på Tinder og andre datingapper. Jeg tror foreldregenerasjonen vår hadde det enklere enn oss, uten sosiale medier. De møtte hverandre ute på byen, i skole- eller jobbsammenheng, eller gjennom felles venner. Hva skjedde egentlig med det..

Jeg har selv brukt timer på timer, om ikke flere dager på å sveipe på datingapper. Jeg har sveipet høyre og venstre til tomlene ble slitne, men likevel sitter jeg her, akkurat like singel som tidligere.

En tindersamtale går gjerne sånn her (med innlagte emojies):

– Hei, Du var fin!
– Heisann! Takk for det.
– Hva skjer?
– Ikke så mye, bare chiller. Hva med deg?
– Ikke så mye her heller.

Og det var de timene, man har sveipet for ingenting.

Jeg har også vært på tinderdate flere ganger, men de har gjerne endt opp med å bli nettopp bare det, en tinderdate. Glemt like fort som man sveiper gjennom appen. De har gjerne vært ganske overfladiske, noe som kanskje ikke er så rart - det var jo overfladisk til å begynne med. Man valgte jo ut hverandre basert på utseende, ikke felles interesser eller verdier.

Tinder og andre datingapper har blitt en arena for bekreftelse fra andre, på at du ser bra ut. Vi er en generasjon på desperat jakt etter nye «likes» og «matcher», det holder ikke lenger at venner sier du ser bra ut, langt mindre at du tenker det selv. Jeg må ærlig innrømme at jeg ofte er der for nettopp bekreftelse.

Og så er det jo alt dette andre å bekymre seg for hvis man først har noe seriøst med noen. For et år siden hadde jeg et avstandsforhold med en fyr hvor jeg nesten utviklet angst, kun fordi jeg var så stressa for at han snappet andre gutter bak ryggen min, eller møtte andre fra Tinder. Denne usikkerheten gjorde at forholdet ikke fungerte særlig lenge.

I et forhold har det nå blitt enklere enn noen gang å være utro. Du trenger jo ikke møte de engang, du kan bare være utro over nettet. Og om det for eksempel skulle gå dårlig med partneren, så er det mye enklere å bare gå inn på en datingapp og finne en ny, istedenfor å faktisk prøve å jobbe med problemene. Man har konstant tilgang til tusenvis av andre «fisker i havet», noe som fører til at færre og færre forhold varer. Dette er problemstillinger foreldregenerasjonen vår slapp å forholde seg til.

En gang var jeg på tinderdate hjemme hos en tilsynelatende hyggelig fyr. En ting førte til en annen, og neste morgen våknet jeg opp i senga hans. Det ble en lite hyggelig morgen, da jeg fant ut at han hadde en kjæreste han ikke hadde fortalt meg om. Så lett var det altså, jeg var ufrivillig blitt en del av den giftige digitale datingen og utroskapen som følger med.

Det hele har gjort oss tomme, følelsesløse. Jeg har mistet troen på at det finnes ekte kjærlighet der ute. Det finnes alltid andre og bedre valg, finere mennesker. Det er jo bare å sveipe videre hvis det ikke skulle gå bra. Det blir en evig ond sirkel. Vi har blitt en ødelagt generasjon, kanskje så ødelagt at det blir vanskelig å finne ekte kjærlighet.

Kanskje hadde dagens unge hatt godt av å legge fra seg mobilene et øyeblikk, komme seg ut og møte folk, på ekte.