Det nygiftet paret bodde i villmarken i ett år

Nygift par ga seg selv en skikkelig utfordring.

Se hvordan det gikk.

DEL
<div id='netboard-1'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('netboard-1'); }); </script> </div>

Les Nordlys i en hel måned for KUN 1 kr!

Elise Theoline og Andreas Skagøy er mer en middels interessert i jakt, fiske og friluftsliv. I nesten et år var det nygifte paret på tur i villmarka, med kun korte avbrekk og sporadiske besøk av slekt og venner underveis.

Nordlys-TV møtte paret i Ersfjord i Tromsø, der de nå er bosatt. I denne videoreportasjen forteller de om sine erfaringer.

Snakker varmt om  mørketida

Ikke minst er de opptatt av å slå et slag for friluftslivet i årstida vi nå går inn i – mørketida.

De tre siste årene har paret bodd i Tromsø, Elise Theoline med jobb i friluftsbarnehage, Andreas som student i fiskemedisin.

Paret er godt kjent i friluftlivsmiljøet og har fått mye publisitet gjennom ulike TV-program samt nominasjon til Årets Villmarking 2015. Elise Theoline er i disse dager aktuelle i NRK-serien Eventyrjenter.

Ga ut bok

Nylig ga de ut bok om sine opplevelser i løpet av året på tur. Et liv ute omhandler bl.a. villreinjakt i Sunndalsfjella, storfugljakt i Nord-Sverige, isfiske i Øst-Finnmark, toppturer på ski i Lyngsalpene og kajakkpadling i Lofoten.

Her er et utdrag fra kapitlet om Indre Troms:

"Noen uker har gått siden vi forlot parkeringsplassen på Frihetsli. Her på Havga klukker rypene i bjørkeskogen. Mårspor viser at det er liv mellom grenene, og småfuglene kommer nysgjerrig frem til oss, hver gang vi kommer ut. Livet har stort sett tikket av gårde uten dato eller klokke så vi vet ærlig talt ikke hvilken dag det er. Det er noe av det fineste med slike lange turer, muligheten til gi slipp på sin egen tidskontroll. Stå opp når det lysner, og legge seg når man er sliten. Følge kroppens og naturens rytme, uten vekkerklokke eller fullskreven kalender.

Siden vi trasket inn til Havgahytta, fra ruskeværet, har vi brukt to dager til røyefiske. Det har gitt magre resultater, men vi har flere ganger sett store kubber som stryker over bunnen og håper stadig å få en av dem opp av hullet. Isborret er ganske ubrukelig, etter å ha bommet på Julosjävri. Det tar fort 15 minutter å borre et hull, og det blir verre for hvert hull. Noe må gjøres. Elise Theoline foreslår å dra til Holt for å kjøpe nye skjær (kniver til isborret). Vi bestemmer oss for å gi det et forsøk, vi skal jo uansett til Dividalshytta for å hente resten av matdepotet.

Det skal vise seg å bli en svært strabasiøs tur. Snøen er dyp, og når vi ikke synker til livet, vasser vi til knærne. Etter noen timer hard marsj er vi fremme ved Dividalshytta, allerede ganske møre i bena. Elise Theoline blir igjen, mens jeg og Sossi starter på de 14 kilometerne som gjenstår. Vi finner et spor som noen nylig har gått opp. Den følger ikke ruta vi en gang dro opp, men jeg satser på at personen på skiene kjenner området.

Antagelsen viser seg å være altfor naiv. Sporet kunne like gjerne vært tråkket opp av en førstereisgutt uten orienteringssans, der det snor seg gjennom de verste kratt, bakker og brattsider, sjelden i nærheten av noe som kan ligne på ei farbar rute. En enkel tur på syv kilometer i nedoverbakke, kanskje halvannen time på halvgodt føre, blir et femtimers mareritt. Etter en saftig pulkvelt går hunden ut i streik, og jeg må selv dra pulken med hundedraget over nakken.

<div id='outstreamvideo'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('outstreamvideo'); }); </script> </div>

Et sted inne i skogen sier kroppen stopp. Det kommer noen tårer trillende ned over slitne kinn. Prøver å puste rolig ett minutt eller så, før jeg får tatt meg sammen og kan fortsette. Når det er seks kilometer igjen gir vi opp, setter fra oss pulken og går den tunge vegen til- bake til hytta. Nye lange timer, med vassing i løssnøen oppover lia. Det blir en anstrengelse bare å stotre frem at jeg trenger et glass vann, i det jeg tar de siste velsignede skrittene inn i hyttas oppholdsrom. Snart kollapser jeg på soveposen, og forsvinner inn i drømmeland.

Sliten i bena, starter dagen derpå med å tvinge seg opp og ut for å klargjøre et nytt forsøk. Denne gangen er Frida med, Sossi får en velfortjent fridag. Vi velger den faste, gamle ruta med omhu denne gangen, og kommer oss helt frem etter noen timer. Endelig fremme ved parkeringsplassen, kjører jeg den lille timen som skiller Frihetsli og Holt, hvor nærmeste butikk befinner seg. Planen er å slappe av et par timer, før jeg tar meg god tid på skituren tilbake til fjellet. Den forlokkende planen skrinlegges raskt, etter en kort telefonsamtale med opphavet i Ålesund. Orkanen Ole har meldt sin ankomst med full styrke fra kvelden av. Vi har ingen radiodekning, og har derfor ikke fått noen værmelding før nå."