(Nordnorsk debatt)

Åtte skoler og fire barnehager i Tromsø har fått registrert koronasmitte siden skolestart. Altså siden mandag i forrige uke. For fire måneder siden så hadde det ført til høyt blodtrykk og karantene. Nå er det forventet at vi skal trekke på skuldrene, teste poden og ta det piano.

I går så jeg en video av et møte i det som tilsvarer foreldrearbeidsutvalget et sted i USA. Der var det knallharde fronter mellom foreldrene som krevde at barna skulle bruke munnbind i skoletida, og dem som krevde at de skulle slippe.

Det var tilrop, trusler, spytt, tårer, svette og fysiske konfrontasjoner - i alt en ganske så utrivelig hendelse.

Det er en konflikt der helsemyndighetene har null sjanse til å trenge igjennom noen av frontene. Tilliten til fagmiljøene er tynnslitt, og tilliten til politikere er ikke eksisterende.

Det er en sterk kontrast til norske foreldremøter. Dere vet hva jeg snakker om. De FAU møtene der vi alle sammen stirrer hull i golvet i en eklatant engstelse for å bli bedt om å si noe. Eller Vårherre forby, melde oss frivillig til noe! Vi liker ikke å stikke oss ut som folk.

Vi skal helst forholde oss strengt til de sosiale normene og er liker ikke å skille oss ut. Derfor er vi også, ifølge noen undersøkelser, verdens femte mest konforme land. Etter India, Pakistan, Singapore, Malaysia og Sør-Korea.

Det kan hende det var en bra ting under pandemien.

Vi springer beina av oss for å imøtekomme myndighetenes koronaråd, og det har nok ført til at pandemien så langt har vært relativt godt håndtert. Det har vært et samsvar mellom den risikoen som ble kommunisert til foreldrene og de tiltakene vi har gjennomført mer eller mindre uten å mukke.

Vi stoler på våre myndigheter. Det er en tillit som er fortjent, men også skjør. Forvirring og motstridende meldinger setter oss i en ubehagelig spagat.

Har du tre barn på henholdsvis ungdomstrinnet, barnetrinnet og barnehage i Tromsø, har du sikkert fått samlet sett et titalls forskjellige meldinger i Transponder fra skolestart. Med et titalls forskjellige formuleringer.

Ikke rart at det murrer i kulissene. Mange jeg snakker med lurer på hvorfor vi ikke krangler mer om at barna våre blir sendt ut til skolen for å bli smitta. Vi har i halvannet år gjort hva vi kan for at de skulle slippe akkurat det!

Og det syder i frustrasjon om det nye testregimet, som har rett og slett vært klønete håndtert fra første dag. Det oppfattes som merkelig at de som har planlagt dette på nasjonal nivå ikke har sett at det vil bli et smittekaos etter skolestart. Det at skolene skulle starte på grønn nivå har man visst en stund, og at kommunene hadde forskjellige forutsetninger til å møte denne smitten burde også vært åpenbart.

Lokalt har det brent under fotsålene til kommunen etter at det nye testregimet ble innført, avlyst og innført på nytt. Under dagens pressekonferanse var det mer enn antydet at tilbakemeldingene fra foreldrene ikke var fullt så konforme.

Det trengte man ikke stor kikkert for å få øye på. Jeg hentet i alle fall popcornet da lederen av koronasenteret på Sydspissen gikk ut i går og sa at han ikke skjønte hvorfor folk ville sto utenfor testsenteret med sure unger i fem grader og pissregn. For det sa seg selv at en sånn uttalelse kom til å føre til dramatiske scener i kommentarfeltene.

Ikke et øyeblikk slo det folk som driver og kommuniserer til oss, at forvirringa kanskje var avsenderens problem?

Heldigvis tok man endelig i Tromsø kommune fatt og innkalte alle skole- og barnehageledere til et møte for å høre hvor skoen trykker og for å sørge for bedre informasjonsflyt. Så kan man spørre seg hvorfor det ikke ble gjort før skolestart, men spist er spist.

Fortsatt er det trolig flere hundre tusen foreldre som er fullt forvirret av dette grønne hastverket. Vi har i halvannet år holdt stand i hus og hjem. Alle som en, har jobbet mot et felles mål. Vi har også til en viss grad klart å omstille oss kjapt og venne oss til omskiftende regimer.

Hvis det er sånn at det bare er snakk om et par uker til en større andel av av den unge befolkninga var vaksinert, så fremstår hastverket som meningsløst. Vi og våre barn har holdt ut mange skoleuker med restriksjoner, vi hadde nok klart en liten måned til.

Det blir heldigvis ikke full mytteri mot helsemyndighetene i Norge. Fortsatt tror de fleste av oss at myndigheter vil oss vel. Vi stoler på at de er kompetente mennesker alle som en, som bruker all tilgjengelig kapasitet til å gjøre en god jobb. Det har vært krevende tid for dem også. Men ventilene for foreldre som er stressa, bekymra og redde er få og langt imellom.

Og daglige endringer og omstillinger i strategiene kan få tilliten til å vakle.