Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Den økonomiske krisen i Helse Nord går fra vondt til verre. Budsjettsprekken hittil i år nærmer seg en halv milliard, nå settes store investeringer på vent. Blant annet blir de psykiatriske pasientene i landsdelen skadelidende når nye Åsgård skyves ut i tid.
Dette er en systemkrise. Helse Nord har for eksempel engasjert hundrevis av nye ansatte den siste tiden, men uten å behandle flere pasienter.
Derfor må Helse Nord nå rydde i eget reir og ikke rope på mer penger fra staten. De kommer uansett ikke, alle sektorer i samfunnet må spare på det kommende statsbudsjettet for å unngå inflasjon og flere renteøkninger.
Det svikter på flere nivåer i Helse Nord. Verken administrasjonen og styret i det regionale foretaket, eller ledelsen ved de ulike nordnorske sykehusene har nødvendig kriseforståelse. De har ikke tatt alvoret i den økonomiske situasjonen inn over seg. Derfor øker underskuddene fortsatt.
Sykehusene har i lang tid kjørt på med full aktivitet og brukt innleid arbeidskraft som er fire ganger dyrere enn ordinære ansatte. Helse Finnmark er nå først ute med å kutte innleie. Det er et interessant signal. Håpet er at de som leies ut vil søke fast jobb ved sykehuset, til en mye lavere kostnad.
Dessuten må Helse Nord foreta en gjennomgang av tjenestene, hva som leveres, og ikke minst hvor det skjer. Det gjelder ikke minst den viktige kreftbehandlingen, der pakkeforløpene og kvaliteten i nord nærmer seg bunnivå.
Om dette fortsetter, kan ikke helsemyndighetene sitte stille og se på det. Konsekvensen blir at Nord-Norge mister tilbud sørover, kanskje for alltid.
Noe av svaret bør være å opprettholde akuttfunksjoner ved lokalsykehusene, mens spesialisert behandling samles i mye større grad. Da må Helse Nord også være tydelige på at folk må være villig til å flytte på seg med fly internt i landsdelen.
Det vil den nordnorske befolkningen garantert være villige til, dersom de vet at de er sikret den beste behandlingen. Derimot kan og bør oppfølgingen av pasientene fortsatt skje lokalt.
Å samle ressurser på færre steder er trolig en forutsetning for å beholde gode medisinske spesialistmiljøer i landsdelen. Det er på tide å innse at kapasitet og kompetanse henger nøye sammen dersom målet er kvalitet.
Dersom det koster for mye å ha samme behandlingstilbud flere på to eller flere steder, er det lederansvar å ta valg som reduserer kostnadene.
Sannsynligvis har Helse Nord et stort uforløst potensial for mer effektiv drift. Det eskalerende antall ledere med millionlønninger i regionen er et tegn på en syk organisasjon. Det kan være et sted å starte når aktiviteten skal på rett nivå i forhold til rammetilskuddet fra Staten.
Mange tviler med god grunn på om om et Helse Nord som er preget av lokalpolitisk logikk og bygdekrangel vil være i stand til å gjøre grep. Men det er lov å håpe.