Gå til sidens hovedinnhold

Det første fiskemåltidet

En novelle om huleboerlivet på finnmarkskysten, høsten og vinteren 1944-45

(Nordnorsk debatt)

I oktober i år var ishavsskipper Bjørne Kvernmo på et krigshistorisk tokt med skuta «Havsel» til yttersida av Stjernøya i Finnmark. Med på turen var to kvinner som krigsvinteren 1944-45 bodde i ei fjellhule på øya med sine familier.

Inspirert av det han så og hørte på turen, og etter å ha lest Arvid Pettersons bok Huleboerne i Altafjorden, har Kvermno forfattet denne novella.

– Jeg synes dette er historisk stoff med dybde og dramatikk som de færreste i dag kan forestille seg, sier Kvermno.

Bildet over viser Edith Johannesen (nederst) og kusine Norbjørg Thomassen tilbake ved Svartskoghula, der de sammen med sine familier levde i skjul under kalde og kummerlige forhold i sju måneder.

Det første fiskemåltidet

Den rytmiske knakingen i åregangene og den svake klukkingen fra sjøen vasker mot de slitte bordene i den gamle båten. Det er de eneste lydene som høres i den mørke og måneløse høstnatten. Færingen nærmer seg garnplassen utenfor ura; der har de sneket seg til å sette i sjøen den eneste garnfilla de har. Den berget de unna da de måtte rømme fra heimplassen tidligere i høst.

Brannkommandoen til tyskerne har vært like inne i sundet og nærmer seg, og husene og fjøsene som brenner lyser opp skyene på undersiden på en skremmende måte. Den grundige og systematiske brenningen av bolighus og fjøs, skoler, fiskemottak, kaier, ja alt av bygninger og ødeleggingen av infrastruktur hadde gjort folk til flyktninger. Organiseringen av transport sørover, for det meste med båt, var startet for lengst. Men mange lot seg ikke evakuere, de mente å bli igjen i nærheten av hjemplassen inntil tyskerne var borte og krigen var slutt.

Man trodde det kun var snakk om uker før det skjedde, og fra London oppfordret norske myndigheter folk om å bli. Hjelp skulle sendes, med båt, både proviant og annet. Rundt om i fjordene og sundene på Sørøya, og øyene Seiland og Stjernøya, ja i hele Finnmark og Nord-Troms hadde folk tatt seg gjennom terrenget og søkt tilflukt naturlige steinhuler som de kjente til i området. Mange av hulene lå på øyene, og kunne kun nåes med båt. De nevenyttige øyfolkene bygget gammer over natten så både folk og de få husdyrene som noen hadde klart å få med seg, etter hvert fikk tak over hodet i en eller annen primitiv form mens de ventet på at krigen skulle ta slutt. Men mangelen på mat begynte å bli prekær.

Og nå er det om å gjøre å prøve å finne den nesten usynlige garnkorken som så vidt flyter i enden på tauet ned til garnet på bunnen. Men de har et sterkt håp om fisk; det økende fuglelivet i fjorden i det svake dagslyset lyger ikke. Antagelig er de første sildestimene begynt å sige inn på fjordene, og dermed fisken etter. For nå må de skaffe mat, saltkjøttet er nesten slutt, det er bare noen rester igjen på bunnen av tønna oppe ved den overfylte hula i ura. Alle er klar over at bare fisken i fjorden ville redde dem fra å sulte i hjel. Hjelpen som de var lovet, har ingen sett eller hørt noe til. Alle de voksne vet det innerst inne, ungene skjønner ikke helt alvoret enda. Og så hadde det vært så utrolig godt med fersk fisk og lever. Bare tanken på ei kokende fiskegryte gjør at karene i båten nesten sikler om kjakene.

Tre mann er de i færingen, det var det minste de måtte være, for det trengtes handmakt til for å dra opp garnet, særlig om det var fullt av fisk. Selv om det ikke er en kjent garnplass de har satt garn på, visste Peder, som er lommekjent, at utafor steinura i den lille, bortgjemte bukta, ville det normalt være fisk. I hvert fall ville det være sei der, men også muligheter for torsk. Men garnkorken er vanskelig å finne, selv på dagtid må den være usynlig for de tyske vaktbåtene. Nå mener karene i båtene at de er like i nærheten; den mørkere ura blir tydeligere mot den snelyse fjellsiden.

Peder har tatt me' av en stor stein i ura mot den forrevne toppen av fjellet mot stjernehimmelen, og me' av spissen av neset på nordsida midt mot et lysere felt i lia på andre siden av sundet. Alle sansene på de tre karene i mørket var i helspenn, spesielt hos Peder som henger utover baugen av båten og nistirrer på havet. Den taktfaste knakingen fra åregangene blir svakere og endrer frekvens. «Hold an litt», blir det visket forfra. Bare den svake susingen av vannet mot baugen høres, og et svakt dunk da Peder tar opp båtshaken og er klar. Karene stirrer ut på det mørke vannet, skyggen av fjellet gjør at alt blir nesten svart. Eneste sjansen er å ro båten slik at de kan se der hvor vannflata speiler seg svakt i den stjerneklare nattehimmelen. På nordhimmelen begynner nordlyset å bre seg, det hjelper, men er for svakt enda.

Så flommet det opp, i nattsyn-øynene på karene i båten virker lyset plutselig overveldende. «Hold litt utover» hvisker Peder, «eg ser noka». Svak knaking fra årene og så vidt sus fra baugen høres. Natta er nesten vindstille med så vidt noen plussgrader. «Nei, det va noka anna, nei vent det er korken, det er fa’n meg korken, eg har han». Hviskingen er sterkere og opprømt. Korken og mer av tauet kommer over rekka, enda drar Peder alene, men så blir det tyngre. «Legg tauet i åregangene, så drar vi alle tre».

Tyngden av garnet får den smale færingen til å legge seg litt over, men den tåler det og mer til. Sterke never drar i vått tau, sakte kommer garnet sigende opp. Ikke ett ord blir hvisket mens de drar, men alle tre tenker at et tomt garn skal være mye lettere å dra opp. «Her er det fisk», hvisker Peder, han kikker over rekka. «Stor, fin sei, og torsk». Det våte garnet med fiskene blir dradd over rekka og lagt rett i båten. Mer og mer fylles båten opp, til slutt kom siste garnsteinene og alt var om bord.

Det høres opprømt hvisking fra båten som skyter fart under den mørke ura. To av karene hiver seg på årene, mens den tredje greier fisken ut av garnet og tar fram kniven og begynner å sløye. Sloet må hives over bord mens de ror, og slo i fjæra drar til seg fugl. En måkeflokk er nok til at tyskerne styrer innover for å undersøke. De har over en times roing tilbake til den steinete stranda der de skal legge båten. For ikke å røpe hulen de holdte til i, må det se ut som en tom og eierløs båt som er reket i land. Men sjøen er begynt å felle, det mest ideelle er å lande i fjæra når det er mest mulig flo sjø. Fra fjære og opp til hula er det en god halvtime å gå. De må bære med seg mest mulig fisk første turen, men det ville bli flere turer ned til sjøen. De tyske vaktbåtene kommer fort, noen ganger stopper de motoren og bare legger seg til å drive. I natt, som det er god sikt og nesten stille, blir en båt som ros altfor godt synlig ute på fjorden. Det beste er å ro mest mulig i skyggen av land. Da har de også muligheten til å lande i fjæra og rømme til fjells hvis de blir oppdaget, og finne dekning bak steinene hvis tyskerne begynner å skyte.

Bare for noen dager siden ble en 40-årig far og hans tenåringsdatter oppdaget av vaktbåt da de kom roende. De fossrodde til fjæra og sprang oppover mens kulene fra den tyske mitraljøsen slo i steinene rundt dem. Så langt unngikk de å bli truffet, og avstanden til sjøen og vaktbåten ble større og større. Men så skjøt tyskerne med kanonen fra vaktbåten, granaten eksploderte der faren var, og han ble drept momentant. Dattera berget seg, men hun ble skadet av en granatsplint i armen. Den sjokkskadete og blødende tenåringsjenta ble hentet inn av soldatene og tatt til fange. Tyskerne forbandt skaden i armen etter granatsplinten og sendte henne etter hvert til Tromsø.

De tre karene i båten bytter på å sitte med årene. Det hadde blitt mye roing denne høsten, særlig etter at tyskerne konfiskerte alt av drivstoff. Solar hadde egentlig vært mangelvare i flere år siden krigen startet, verre og verre ettersom tiden gikk. Alle rodde mer eller mindre, og roingen foregikk stort sett om natten. Å heise seil var farlig, tyskerne hadde gode kikkerter. Karene var vante roere, denne turen til garnet ved ura og tilbake til hula var egentlig en kort tur. Båten skyter fart innover mot fjordbotnen, de må rekke å koke fisk i hula før det blir så lyst at røyken fra bålet er synlig. Tyskerne har gode kikkerter, det må de aldri glemme.

I den overfylte hula vet de at normalt skal de tre i båten være tilbake seint på natta, forhåpentlig med fisk. Og selv om det er kaldt inne i steinhula, venter de optimistisk på et solid fiskemåltid. Et par av karene gjør seg klare til å gå ned mot stranda, de vil følge rabbene og unngå å lage tråkk der hvor det ligger snø. Sporene ville avsløre dem. Enda er ikke hula oppdaget av tyskerne, men de vet aldri når det kom til å skje. Huler og gammer i nabofjordene er blitt oppdaget; de som holdt til der, hadde for det meste rømt til fjells og til nabofjordene. Men tyskerne er over alt, og nå går det rykter om at de vil sette inn hunder for å følge sporene til hulene. En torvgamme med seks-syv personer ble oppdaget, og da de nektet å komme ut, hentet tyskerne opp en mitraljøse og flere kasser ammunisjon og satte opp kloss utafor. Like før de skulle begynne å skyte, gikk døra opp og alle kom ut. De som var der inne, både kvinner og et par barn, måtte la seg ta til fange, og et forferdelig blodbad ble dermed unngått.

Tyskerne vet at det er folk i de fleste fjordene, og de bakker i ly av mørket til fjordmunningene med de hurtiggående vaktbåtene. Der ligger de og lurer, og så snart det begynner å lysne, starter de for full fart innover fjorden med skuddklare våpen. I flere fjorder er folk blitt oppdaget på denne måten, enten ved at de er ute og ikke rekker å gjemme seg i tide eller at bålrøyk avslører dem.

Det er blitt sent på natta da båten med de tre karene skurer i fjæresteinene, mot øst var himmelen betydelig lysere og avslørte at dagen var på vei. Ut av krattskogen kommer tre mørke skikkelser ned mot båten, og etter ei kort stund med opprømt hvisking blir den dyrebare fisken lagt i striesekker og båret opp i krattskogen. Det samme med garnet, og så går alle seks til ene enden av båten og bakser baugen på skrå oppover fjæresteinene. Det samme med akterenden, og snart er båten liggende på tvers av stranda, oppe i flomålet, nesten under krattskogen. Der er den vanskelig å oppdage; den ser virkelig ut som en tom og eierløs båt som er reket i land. Sånne er det mange av rundt omkring i fjordene.

Oppe i hula har kvinnene hengt den største gryta de hadde berget med seg, over bålet. Og vannet som de har hentet i bekken like ved, fosskokte nesten da de første fiskestykkene ble lagt oppi. Etter hvert blir den sotete gryta fylt av fiskestykker, og en kjent og liflig duft brer seg i hula. Det samme med ei litt mindre gryte til leveren, og Peder er den første som dypper koppen oppi og siket av tranen som har dannet seg på toppen. Etter hvert som fiskestykkene blir kokt, blir de plukket opp og spist med glupende appetitt. Få har tallerkener, og alle spiser med hendene. Fra gammene rundt i krattskogen dukker flere folk opp, forkomne og avmagrete. Alle spiser de seg mette av den livgivende fisken. Dette første fiskemåltidet gav huleboerne mye av motet tilbake.

- - - - -

Tilbake til Svartskoghula

Oslo-kvinnen Anne Brit Narum var med på turen til Svartskoghula på Stjernøya og har laget denne rapporten fra turen:

Den 3. oktober i år legger ishavsskuta Havsel og skipper Bjørne Kvernmo ut på en annerledes tur. Om bord er en storfamilie, og målet er Stjernøya og hula i Svartskog. Edith Johannessen (82) som levde i skjul der som seksåring, er primus motor for turen.

Lenge har Edith, bosatt i Alta, ønsket seg en tur tilbake til hula i Svartskog sammen med familien sin. Hun vil gjerne vise dem stedet der dramatiske krigshendelser førte til at hun bodde i skjul der den siste krigsvinteren. Mens hun og to søstre er på besøk hos besteforeldrene på Stjernøya i oktober 1944, gir Hitler ordre om tvangsevakuering fra Finnmark. Edith og søstrene rekker ikke å evakuere. De er blant de mange finnmarkinger som forblir i Finnmark og opplever «den brente jords taktikk» på nært hold.

- Vi så brannene på Sørøya, vi så kirketårnet falle. Vi var alle redde, forteller hun.

Hjelperne kom ikke fram i tide

Det var avtalt hjelp til evakuering. Men det forferdelige skjer at hjelperne stoppes av tyskerne og det blir ikke tid til å flykte. Jentene må bli på øya og leve i skjul i Svartskog sammen med besteforeldre, onkler og tanter og deres unger. I alt bor ni voksne og åtte unger der fra oktober 1944 til krigens slutt i 1945.

Dagen etter at de i nattemørket flykter fra Nordfjord til Svartskog, tenner tyskerne på husene deres og skyter buskapen. I Svartskog har flyktningene to kuer og to geiter. Det går nesten ikke an å forestille seg hvor krevende dette livet var for både voksne og unger. Besteforeldrene gir Edith og søstrene mat og omsorg under ekstreme forhold i sju måneder.

- Jeg kan ikke få berømmet besteforeldrene mine nok, Hansine og Anton Thomassen. Tenk, hva de har lidd for å ta vare på oss, sier Edith.

Sterkt gjensyn

Edith har vært tilbake i til hula en gang – det var for 32 år siden. I dag skal endelig familien være med: barn, svigerbarn, barnebarn og venner - og ikke minst, Ediths jevngamle kusine og huleboer Norbjørg Thomassen som kommer med en annen båt fra Sørøya.

Jeg hører ikke selv til familien, men har nærmest tilfeldigvis fått den glede å være med på turen

Etter fire timers seilas er vi kommet fram til stedet der folk skal gå i land med småbåter. Alle blir med helt opp til hula, også yngstemann på seks år. Mange er forundret over at hula er så liten. Hvordan kunne søtten mennesker sove der?

- Vi holdt varmen, ler Edith. Men vi sov i gammene også, når vi følte det var trygt. Vi sov ofte i hula av sikkerhetsgrunner.

For hovedpersonene, Edith og Norbjørg, er gjensynet med hula følelsesmessig sterkt. Edith forteller at hun ble nedstemt, trist. Samtidig er hun veldig glad for at det ble tur dit sammen med så mange av hennes kjære.

Hvordan levde de ved hula i Svartskog?

Gnagde på greiner

Som småjenter har Edith og Norbjørg levd i en krigshverdag. Nå blir alt verre. De voksne gjør uten tvil en gedigen innsats for å få ungene trygt gjennom det brutale som skjer. Tyske vaktbåter patruljerer jevnlig rundt øya. Hvis de er for nærgående, må alle inn i hula. Edith forteller at «vi unger prøvde å skjule hvor redde vi var, vi ville spare de voksne».

Jeg vet at de ikke kunne fyre mens det var dagslys. Røyken kunne avsløre dem.

Hvordan holdt de varmen om dagen da?

- Vi snudde på døgnet, sov på dagtid og var våkne når vi kunne fyre, forteller Edith.

- Vi hadde halmmadrasser og sengetøy. Klesvask foregikk på enkelt vis. Vann fikk vi fra en bekk like ved, og på vinteren smeltet vi snø.

Husdyrene, to kyr og to geiter, holder dem med melk og fløte, og de kinner smør. Når det gjelder mat, tenker jeg at «de fisket sikkert i mørket». Men nei. Båten senket de for å slette sine spor. Forferdelig, men nødvendig.

Kjøtt har de mye av, saltet og tørket. Faktum er at spiser så mye kjøtt for å stagge sulten at de blir syke. Brødmat er det store savnet, mel er mangelvare.

- Vi gnagde mye på greiner for å stille sulten, forteller Edith.

Hver av onklene og bestefar bærer med seg en femti kilos melsekk da de flykter, og de steiker surdeigsbrød i ovnen. Men det er aldri nok mel til tross for at de har en illegal mel-leverandør som kom roende med melsekker som han la på et avtalt sted. Men dette er en risikabel aktivitet – for begge parter, og det skjer ikke ofte.

Frigjøringsdagen!

8.mai kom det folk opp fjæra, da ble vi redde og gjømte oss. Bestefar og onkler dro for å se hvem det var. Det viste seg at det var to menn som skulle fortelle at krigen var over. Det var en lettelse, sier Edith.

Men huleboerne måtte bli der de var, de hadde dyr å passe, og der var ingen stor båt med plass nok for dem for å dra noe sted, og husene var brent ned. Det viktigste var at de var i god behold

Etter hvert bygges grenda i Nordfjord opp igjen, nye enkle hus og uthus settes opp. Gjenreisingen er begynt, og Edith og søstrene gjenforenes med sine nærmeste. etter noen uker.

Kommentarer til denne saken