Gå til sidens hovedinnhold

"Det ble en pike. Alt vel."

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Nordnorsk debatt)

"Abortsaken splitter folket". Overskriften står å lese i Nordlys 3. mai, der både Kjell Ingolf Ropstad (Krf) og Audun Lysbakken (SV) siteres. Vi har bak oss en uke med heftig debatt omkring utvidelse til 22 uker for selvbestemt abort. Splittelsen går gjennom stort sett kjente skillelinjer, der venstresiden ønsker 22 uker mens ”de andre” mener dagens grense med 12 uker er ”mer enn nok”.

Det jeg savner i denne debatten er synspunkter fra dagens menn. I Debatten på NRK1 den 29/4 var Fredrik Solvang eneste mann, mens seks kvinner debatterte saken. Utviklingen som har skjedd de siste 20-30 årene er enorm. I dag er det et ”must” at mannen skal være tilstede når kvinnen i forholdet skal føde. Nå vet jeg at det blant sykepleiere og jordmødre mumles om at det er slett ikke alle menn som er psykisk forberedt på det som skal skje. De har nok helt rett, - ønsker bare ikke å si det høyt.

Selv går jeg svært stille i døren. Jeg tilhører en generasjon menn som rett og slett var utestengt fra dette med fødsel. Fødsel var kvinnenes domene. Typisk for min generasjon menn, var en vindfull morgen midt på 1960-tallet ”ute til sjøss”. Telegrafisten (gnisten) kommer ut på broa, rekker meg en strimle papir og gir meg ett kort håndtrykk. På papirstrimla står med trykte bokstaver: ”DET BLE EN PIKE. ALT VEL.”

Kort og konsist fra min unge frue, - og jeg/vi har tatt vare på den lille papirstrimla. ("Piken” er i dag godt over femti, og det meste er fortsatt vel). Stort bedre var det ikke først på 1970-tallet. Jeg befant meg da på "feil" side av et stort vindu på ”Fødehjemmet”. En nonne fra St. Elisabeth-ordenen viste frem den nyfødte i noen sekunder, før hun nikket mutt og forsvant med vår sønn. Men jeg fikk komme tilbake også neste dag!

Jeg forteller denne lille anekdote fra mitt liv, for om mulig å synliggjøre de store forskjeller fra da til nå. Ut over på 1970-tallet kom både bedre tilgang på prevensjon, og etter hvert også selvbestemt abort. I den anledning tar jeg også sterk avstand fra ”abort-prestene” Ludvig Nessa m. fl. og deres virkemidler i kampen mot abort.

Men det går en grense, og mange synes den grensen nå går mellom dagens 12 uker og det foreslåtte med 22 uker. I Nordlys 28/4 uttaler Tone A. Jensen, under overskriften ”Kvalmt kappløp om sein-aborter”: ”Helsevesenet setter inn et stort livreddende apparat når for tidlig fødte babyer helt ned til 23. uke, kommer til verden. Å tillate fri abort inn til dette tidspunktet er meningsløst, brutalt og direkte uetisk.”

Kort, konsist og helt rett!

Den 30/4 har Anne Gregersen en overskrift i samme avis: ”Tanken om selvbestemt abort til uke 22 bør kveles i fødselen.” Her siterer hun også tidligere SV-politiker Ida Rydeng: ”Ikke stem for en utvidelse av abortgrensa, før du er villig til å stå sammen med sykepleierne som skal holde barna med selskap mens de dør.”

Jeg tenker vi beholder dagens grenser og regler og så lar vi denne debatten gli inn i døden, ”mett av dager”.

Kommentarer til denne saken