Gå til sidens hovedinnhold

Den store, lille forskeren

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Nordnorsk debatt)

I debatten om lekens plass i første klasse på barneskolen deler politikerne seg i to leire. Den ene legger vekt på læring av skolefagene lesning, skrivning og regning. Den andre vil ha vekt på lek og sosialisering med andre barn. Truls Olufsen-Mehus fra KrF i Troms og Finnmark representerer det siste synet i Nordlys den 19.8. Han understreker lekens betydning for små barn og sier «Barn er lekne, og de liker å være aktive». «Lek og læring går hånd i hånd» siterer han fra 6-års reformen (Reform 97) som la opp til at første klasse skulle være preget av lek med en glidende overgang til læring av skolefagene. Olufsen-Mehus er bekymret over at dagens høyredominerte skole har redusert lekens plass og stiller for store krav til å sitte stille, være oppmerksomme mot lærer og tavleundervisning.

Lek betraktes som aktiviteter som ikke synes å ha noe mål utover å være et mål i seg selv skriver Brynjulf Alver og Ingunn Skre i Store norske leksikon. Teoriene om hvorfor barn leker strekker seg fra at lek er å gi barnet hvile fra det målrettede og viljebestemte arbeide ved at de følger sine frie innfall og fantasier. Andre mener at lek er en sikkerhetsventil for krefter som ikke er blitt brukt for å hindre følelsesmessige utbrudd. Andre mener at lek er et forarbeide eller forberedelse til mer alvorlig virksomhet. Atter andre, for eksempel i psykoanalyse, mener at lek uttrykker barnets behov, og gir innsikter i vanskeligheter og konflikter. De har derfor utviklet metoder for tolkning av barns lek i psykoterapeutisk sammenheng. I pedagogikken er lek også blitt betraktet som viktig for å utvikle arbeidsevne, konsentrasjon og sosiale ferdigheter.

Alle teoriene, kanskje bortsett fra den psykoanalytiske, anser lek som alternativ til noe viktigere eller alvorligere. Som atspredelse eller fritidssyssel. Man kan ikke ta mer feil.

Jeg antar at skolepolitikere også ser på lek på denne måten. På den skolepolitiske høyresiden, som mener at barn lærer for lite skolefag og derfor skårer dårlig på testene, vil ha mer lesning, skrivning og regning fra første stund og at lek er en viktig atspredelse for de yngste barna, altså teori nr. 1. Den skolepolitiske venstresiden vil prioritere lek foran skolefagene og legger seg derved på en kombinasjon av den pedagogiske forståelsen av lek og teorien om innøvelse av alvorlige virksomheter.

Høyresiden har den etymologiske betydningen av ordet lek på sin side. Ordet lek kommer av norrønt leikrsom betyr idrett, dans, moro, spill eller gjøn. Men barns lek er blitt studert nøye ut fra et funksjonelt og nevrobiologisk ståsted. Det viser seg at barnets lek har mye større betydning enn teoriene som er nevnt ovenfor. Det mest dekkende uttrykk for hva som skjer under lek er tittelen på ei bok om småbarns utvikling: The scientist in the crib. På norsk heter boka som overskriften på denne artikkelen: Den store, lille forskeren.

Kunnskapsgrunnlaget er hjernens utvikling. Funksjonelt er forskeranalogien god, innsamling av data for å få mer kunnskap om verden. Denne datainnsamlingen påvirker hjernens utvikling på dramatisk vis. Hjernen ved fødsel har ca. 100 milliarder nerveceller, det samme antall som en 65 åring har, men forskjellen er at spebarnshjernen veier bare ¼ av voksenhjernen. Den har vokst. Ved fødsel er bare 10-15% av hjernecellene oppkoblet. Det er det som skal til for å opprettholde livet i det nyfødte barnet. Deretter vokser hjernen som følge av de erfaringer barnet får, eller data barnet samler inn om man vil. Den vokser i en hastighet av 250 000 nye oppkoblinger pr time. Den berømte hjerneforskeren Bruce D. Perry lanserte derfor uttrykket The use dependent brain. Den bruksavhengige hjernen. Han tilføyde: There is nothing more biological than experiences. Det er ikke noe mere biologisk enn erfaringer.

For å få nye erfaringer, for å lære, må hjernens nerveceller kommunisere med hverandre. De kobles opp mot hverandre slik vi kan tenke oss at vi kobler opp telefonen til en annen telefon for å kunne snakke med hverandre. For at linjen skal holdes åpen må samtalen være i aktivitet. Det er i prinsippet det samme med nerveoppkoblingene. Jo mer man bruker en oppkobling i hjernen desto mer robust og hurtig blir oppkoblingen. Når oppkoblingen ikke brukes svekkes den. Dette fikk Torsten Wiesel, Nobelprisvinneren i medisin i 1961 for forskning på informasjonsbehandling i synsnervene til å formulere uttrykket Use it or loose it.

Det er i så måte ingen forskjell på barnets lek og annen aktivitet. Gjennom lek henter barnet inn data som utvikler hjernen og skaffer barnet nye erfaringer hele tiden. Barnets samspill med voksne og andre barn skaffer også data til barnets hjerne. Hvis barnet blir forhindret fra å samle inn nødvendige data kobles ikke nervecellene opp. Vold og omsorgssvikt kan føre til oppkoblinger som skader barnets utvikling.

Hvordan bør 6-åringens skoledag være for ikke å skade barnets hjerneutvikling? 6-åringer er fremdeles i en alder da nye av erfaringene mest gjøres gjennom lek. Og gjennom lek får barnet gradvis mer og mer sosiale, praktiske og språklige erfaringer, noe skolen også må bidra til. Den mest effektive læringsformen for barn i småskolealderen er gjennom lek fordi leken utløser dopamin i belønningssenteret i hjernen som gjør leken motiverende og belønnende i seg selv. Angsten til Truls Olufsen-Mehus for at det stilles for store krav til å sitte stille, være oppmerksom og følge beskjeder for 6-åringer er relevant hvis det skjer. 6-åringer bør fremdeles få være små, store forskere i skolen. Kunsten er å legge betingelsene til rette for at lesing og regning utløser dopamin i belønningssenteret slik at det blir gøy å lære disse skolefagene.

Kommentarer til denne saken