(Nordnorsk debatt)

Pengebingen i Sparebank1 Nord-Norge vokser og vokser, kanskje må den utvides for ikke å sprenges. Torsdag varslet banken et overskudd på 2,8 milliarder kroner. Det er 700 millioner kroner mer enn året før.

2,8 milliarder kroner. Smak på beløpet. Det er sannelig en stor slump penger. Banken blir rikere og rikere i en landsdel der lønningene for arbeidsfolk i snitt er de laveste i landet, formuene de minste.

Utbyttet er i 2022 foreslått til sju kroner per egenkapitalbevis, det har altså aldri noensinne vært mer lønnsomt å eie Sparebanken Nord-Norge. Det er godt nytt for de som eier banken, det nyter de største eierne på børsen godt av. Men det blir også en utbyttefest for direktørene som opp gjennom årene har fått tilgang på rabatterte egenkapitalbevis.

Hvis forslaget går gjennom i representantskapet får konsernsjefen 600.000 ekstra. Litt mer enn en gjennomsnittlig nordnorsk sykepleierlønn altså, i tillegg til øvrig lønn og andre godtgjørelser.

Som det nye munnhellet har blitt på disse trakter; den sikreste veien til det nordnorske himmelriket går gjennom å få et arbeid som gir eksklusiv tilgang på egenkapitalbevis i Sparebank1 Nord-Norge.

Det er kanskje slemt, men det blir stadig vanskeligere å fri seg fra tanken. Kan det være noen kjennetegn ved den store fortellingen om den mektige banken som mer og mer minner om sinnbildet vi har av den nordnorske nessekongen, portrettert som arketype i Knut Hamsuns nordlandsromaner?

Den rike kjøpmannen Mack på Sirilund levde som kjent høyt på å låne ut penger, som den allmektige i bygda, den som styrte over liv og levnet med base i krambua.

Men Ferdinand Mack er et bedrag. Han er ikke den velgjøreren han gir seg ut for å være. Tvert imot skummer han bare fløten. Han er heller ikke den motoren i næringslivet han ynder å bli fremstilt som av alle de som kneler ved føttene hans.

I vår egen tid har en bank bygd en stadig mektigere posisjon på toppen av hele landsdelens næringskjede. Den bruker ledelsen til intens merkevarebygging om mye annet enn det som minner om klassisk bankvirksomhet.

Det store grepet har blitt å dele ut almisser gjennom prosjektet Samfunnsløftet og Sparebankstiftelsens gavefond. Men en god del av disse pengene fra gavefondet havner likevel hos personer i bankens eget nettverk, slik Nordlys tidligere har fortalt om.

Men det største problemet er at bankens virksomhet har utartet til ren superprofitt. Overskuddene er alt for store, tapene alt for små, risikoen for liten til at virksomheten kan få noen troverdig attest som samfunnsbygger. Ikke rent få nordnorske gründere opplever tvert imot å stå med lua i hånda og uforrettet sak.

Dessuten er den gjentakende PR-fortellingen om at alt går så godt i Nord-Norge forslitt, på grensen til pinlig. Nei, det går ikke godt, selv om det gjør det for banken.

Folk vil ikke bo her, flyttestrømmene går sørover, landsdelen taper stort sett kampen om de store investeringene.

Samfunnet i nord hadde kanskje vært bedre tjent med lavere rente i banken og en større vilje til å låne ut penger til de i distriktene som tar sjansen på å investere lokalt, og forsøker å skape noen arbeidsplasser eller industri.

Gode råd er vanligvis dyre, men denne gang skal banken få ett helt gratis. Den beste investeringen Sparebank1 Nord-Norge kan gjøre er å skape en ny fortelling om seg selv i den store pendelen mellom familier og næringsliv i landsdelen.

Kanskje som litt mindre stappmett, og mye mer sulten.