Tromsøværingene sto klare til å våge både liv og blod for sitt elskede fedreland

Tromsøværingene var preget av høy patriotisme i 1814. Det er kanskje også tilfellet under dagens 17. mai? Her fra 2012 i Tromsø. Foto: Amalie Johannessen

Tromsøværingene var preget av høy patriotisme i 1814. Det er kanskje også tilfellet under dagens 17. mai? Her fra 2012 i Tromsø. Foto: Amalie Johannessen (Foto: )

Av

I år er det grunnlovsjubileum. Nordlendinger ble trukket direkte inn i kampen for et selvstendig Norge for 200 år siden, skriver professorene Einar Niemi og Narve Fulsås.

DEL
<div id='netboard-1'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('netboard-1'); }); </script> </div>

Les Nordlys i en hel måned for KUN 1 kr!

Kronikk I 1814 var Nord-Norge både for seint, og først ute.

Søndag 30. mai 1814 ble menigheten i Tromsø trukket direkte inn i kampen for et selvstendig Norge og grunnlovsverket. Menigheten samlet seg i Tromsø kirke, i dag Elverhøy kirke, og fulgte oppfordringen fra den danske kronprins og anfører for «den norske revolusjonen», Christian Frederik. I brev av 19. februar hadde han bedt om at det over hele landet ble holdt bededag med avlegging av troskapsed til selvstendigheten og fedrelandet. Dertil skulle det utpekes valgmenn til en forsamling i hvert amt som skulle velge representanter til grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll.

SE VIDEO: Ungene lekte som de gjorde i 1814.

Høystemt patriotisme

Uttalelsen fra Tromsø, «adressen» i samtidas språk, vitner om like høystemt patriotisme som i flertallet av adressene rundt om i landet.

Det het at tromsøværingene – både «Nord- og Finboen» (nordmenn og samer) – var villige til å våge «Liv og Blod for det elskede Fædrenes land», og at tanken om undertrykkelse alltid hadde «været forhadt».

En union med en ny makt, som med «List og Overvælde» hadde blitt forsøkt påtvunget «det Norske Folk», sto for menigheten som den mest «forhadte og afskyeste Forbindelse». Etter gudstjenesten og edsavleggelsen valgte menigheten kjøpmann Hans Andreas Giæver og bonde Henrik (Henrich) Larsen Skjæret som utsendinger til amtsvalgforsamlingen. Ingen visste at riksforsamlingen hadde fullført sitt verk alt to uker tidligere, vedtatt Grunnloven, erklært Norge som et selvstendig kongedømme og valgt Christian Frederik som konge. Heller ingen av de andre menighetene i landsdelen som gjennomførte bededagen denne våren, kjente til dette.

Amtmannen i Nordland mottok Christian Frederiks brev 20. mars, amtmannen i Finmarkens amt, som den gang besto av Troms og Finnmark, fikk først brevet en måned seinere.

Ingen valg i Nordland

Allikevel er det en påfallende forskjell mellom de to amtene i oppfølging. Bededagen ble gjennomført i Nordland, men med mindre patriotisk glød i adressene. Da det mot slutten av juni ble kjent at eidsvollsverket var gjennomført, besluttet amtmannen at det ikke skulle velges representanter fra Nordland, til tross for at det ble meldt fra enkelte prestegjeld at man var klar til å reise. Nordland ble dermed det eneste amtet som ikke avholdt valgforsamling. Amtmannen i Finnmark viste en annen handlekraft. Han satte med en gang sted og dato for valgforsamlingen: Tromsø 1. august. Da det innløp melding også til det nordligste amtet om at riksforsamlingen var over, holdt amtmannen fast på at valgmennene skulle samles som bestemt. Det hadde nemlig også kommet melding om at det første ordinære Stortinget skulle møte tidlig i 1815, og valgforsamlingen ble dermed omgjort til stortingsvalgforsamling. På denne måten ble det aller første valg av stortingsrepresentanter det som fant sted i Tromsø denne første dagen i august 1814.

De tre som ble valgt, var sokneprest Nils Dreyer, Hammerfest, handelsmann og distriktssjef for det lokale kystvernet Peder Jessen, Klauva på Senja, og Henrik Larsen, Balsfjord. Valgreglene tilsa at minst én representant burde være bonde.

Handelsblokade og nødsår

De lokale hendelsene i 1814 omfattet ikke bare øvrighetshold. Alle hadde blitt berørt av den foregående krigen, med handelsblokade og nødsår, og mange hadde deltatt i krigshandlinger. Krig og grunnlovsverk mobiliserte alle etniske grupper. I det kjente slaget om Hammerfest mellom engelskmenn og den lokale militsen i 1809 var flertallet utkommanderte sjøsamer; Den eneste som falt på norsk side var sjøsamen Sjur Nilsen. Blant utsendingene til valgforsamlingen i Tromsø er sjøsamen Henrik Jensen fra Karlsøy. Og blant de tre stortingsrepresentantene var det en kven: Henrik Larsen fra gården Skjæret midt i det kvenske kjerneområdet i Balsfjorden.

Larsen til Stortinget

Høsten 1814 ble det innkalt til ekstraordinært storting for å tilpasse Grunnloven til unionen med Sverige, som nå var et faktum. Den eneste fra landsdelen som dro for å delta, var Henrik Larsen. Da han kom til Bodø, kom melding om at det var for seint også denne gangen – November-grunnloven var vedtatt og det ekstraordinære Stortinget oppløst. Larsen kom fra et solid båtbyggermiljø i hjembygda og valgte å bli vinteren over i Bodø for å bygge jekt. På de første stortingene etter 1814 var oppmerksomheten om landets nordligste amt betydelig, og man beklaget at landsdelen ikke var blitt representert på Eidsvoll.

<div id='outstreamvideo'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('outstreamvideo'); }); </script> </div>

Den første endring av Grunnloven kom i 1821, da stemmerettsreglene ble endret slik at reindriftssamer og såkalte «rettighetsmenn» i Finnmark fikk stemmerett. I 1824 nedsatte Stortinget en komité som særlig skulle vurdere «Finmarkens opkomst», fulgt opp av et regjeringsvedtak året etter som lanserte tiltak som kan kalles den første «nordområdesatsing». I 1826 vedtok Stortinget opprettelsen av landets første lærerskole, Trondenes «seminar», som især skulle sørge for utdannelse av lærere, ikke minst for samiske barn. Seminaret la grunnlaget for Tromsø lærerskole og seinere Høgskolen i Tromsø, som i dag er en del av UiT, Norges arktiske universitet. Her kan vi snakke om en arv fra 1814.

Grunnlovsjubileet 1814 – 2014 blir feiret med et spesialnummer av Ottar som nå er lansert.

Artikkeltags