Om foreldrevern og barnevern

Av
Artikkelen er over 16 år gammel

Onsdag 2. oktober har tidligere meddommer i fylkesnemnda for sosiale saker, Roar Holtborg, et meget avslørende innlegg i Nordlys. Her uttrykker han klart hvilke holdninger som kommer til uttrykk i nemnda. Det han derimot ikke kan være klar over, er at disse er i strid med barnevernsloven.

DEL
Holtborg skriver at barnevernet driver med barnevern, ikke foreldrevern. I henhold til den nye barnevernsloven eksisterer det derimot ikke noe slikt motsetningsforhold. Lovens grunnprinsipp er nemlig at man hjelper barna best ved å hjelpe foreldrene. Dette kommer bl.a. til uttrykk i stortingsmelding nr. 39 (1995-96) om barnevernet ved det biologiske og det mildeste inngreps prinsipp. Som Holtborgs innlegg viser, har barnevernsystemet i Troms og Finnmark ennå ikke akseptert denne tilnærmingsmåten.

LeserbrevOffentlige tjenestemenn
Barnevernsarbeidere er offentlige tjenestemenn. De avgjør ikke selv hvordan de skal drive barnevern. Det er det Stortinget som gjør. Det er derfor ikke opp til barnevernsarbeiderne å forstå loven på noen annen måte enn den som følger av loven selv, dens forarbeider, komitéinnstilling, stortingsmeldinger eller andre departementale skriv. Av alle disse rettskildene fremkommer det klart at barnevernet ikke bare bør, men skal hjelpe nettopp foreldrene. Det er plikt, eller med andre ord tjenesteforsømmelse ikke å hjelpe dem.

På samme måte som Holtborg har undertegnede vært meddommer i fylkesnemnda for sosiale saker. I motsetning til Holtborg reagerte derimot undertegnede sterkt på de holdningene som kom til uttrykk i nemnda og den måten saksbehandlingen foregikk på. Av den grunn foretok undertegnede en nærmere undersøkelse av utviklingen innenfor barnevernet i Tromsø sammenliknet med landet for øvrig. Den undersøkelsen viste klart at barnevernet i Tromsø hadde utviklet en lovstridig praksis. I strid med lovens intensjon og i motsetning til resten av landet hadde man en sterk økning i antallet omsorgsovertakelser.

Vil ikke hjelpe foreldre
Noe av grunnen var nettopp at barnevernet, som Holtborg skriver, reagerer for sent med å sette inn tiltak. Grunnen til det er nettopp at barnevernet ikke vil drive det de kaller foreldrevern; de vil ikke hjelpe foreldre. Når nettverket rundt foreldrene er for svakt, skal ikke barna tas under omsorg. Da er det barnevernet som skal fungere som ekstraressurs.
Undersøkelsen til undertegnede ble blant annet oversendt Justisdepartementet. I samråd med departementet ga departementet dommerkollegiet i Troms og Finnmark ekstraopplæring i barnevernslov. Siden Barne- og familiedepartementet ikke som Justisdepartementet ville sette inn tiltak, ble saken dessuten tatt opp i Stortingets spørretime.

Barnevernet liker dårlig at noen titter dem i kortene. Etaten vil helst legge på lokket. Deres syn er som oftest at det er de som er fagfolk, og at vanlige borgere ikke forstår seg på arbeidet deres. Derfor skal de bare holde seg unna. I henhold til barnevernet egner ikke barnevernssaker seg for media.

Stortingets syn
Stortingets syn er derimot et annet. I stortingsmelding nr. 39 (1995-96) heter det på side 17, spalte to: «Det er samtidig viktig å erkjenne at åpenhet og stadig fokusering på barneverntjenestens arbeid er nødvendig for å sikre at barneverntjenesten ikke utvikler en kultur som strider mot de alminnelige borgeres verdi- og rettsoppfatning».

Reaksjonene på Kvænangen-saken er et klart signal om at det innenfor barnevernsystemet i Troms og Finnmark har utviklet seg en kultur som ikke bare er i strid med loven, men dessuten med alminnelige borgeres verdi- og rettsoppfatning. Da er det myndighetene som må endre seg.

Artikkeltags