<i>Tromsø - Byen ingen elsker</i>

TROMSØ I ET NØTTESKALL: Glem ishavskatedralen, brua og nordlyset. Dette er Tromsø kjent for: Trafikkaos. Det er selvsagt fordi vi selv snakker mer om trafikkaos enn Ishavskatedralen, brua og nordlyset. Foto: Ole Åsheim

TROMSØ I ET NØTTESKALL: Glem ishavskatedralen, brua og nordlyset. Dette er Tromsø kjent for: Trafikkaos. Det er selvsagt fordi vi selv snakker mer om trafikkaos enn Ishavskatedralen, brua og nordlyset. Foto: Ole Åsheim

Artikkelen er over 3 år gammel

Vi er en by med alle symptomer på dårlig selvtillit. Og det kan vise seg å være begrunnet, mener Torkil Emberland.

DEL

Vi gir deg alt om hvordan valget påvirker deg - KUN 5 kr for 5 uker

Kommentar «Jeg liker Tromsø». 12 år er gått siden kronprins Haakon åpnet Nordlysfestivalen med denne strengt tatt lite bevingede setningen. Han hadde åpenbart glemt talen på hotellrommet, og famlet etter ord. Responsen ble som den måtte bli. For oss ruvet de tre ordene sammen med «I have a dream» og «Ich bin ein berliner». Det ble laget t-skjorter og buttons. Avisene brakte enquêter der ethvert kjent ansikt måtte gjøre rede for hvorfor de likte Tromsø. Vi er en by med alle symptomer på dårlig selvtillit. Og det kan vise seg å være begrunnet.

Neste onsdag presenterer Næringsforeningen i Tromsøregionen en omdømmekartlegging. Her er 4000 personer spurt hva de mener om Tromsø. Nordlys presenterte i går hovedtrekkene blant svarene. Omverdenen ser oss som et forvokst fiskevær, hvor vi lever av skipsfart, lakseoppdrett og primærnæringer. Og når vi pendler til og fra sjarken er det på noen av landets dårligste veier, hvor bussen aldri går og syklister og fotgjengere daglig setter livet til. Grete Kristoffersen, direktør i næringsforeningen, mener det trengs konkrete tiltak for hvordan Tromsø skal kommunisere utad i fremtiden.

Her er det flere mulige løsninger:

  • Vi kan sette Geelmuyden Kiese på jobben.
  • Vi kan tvinge NRKs programavdeling til å slutte med dokusåper fra gjensnødde veier, og lage «Forsk i vei». Her følger vi Hans, Petter og Vibeke fra FOU-miljøene i Forskningsparken som viser frem det moderne Tromsø. Hva er vel en kolonnekjøring over Ifjordfjellet mot rushtidskøen til Kvaløya? Rekker Petter å hente i barnehagen?
  • Sist, men minst fristende: Vi kan gå i oss selv. Og vi kan innse at omverdenen på mange måter har rett, og se om det er noe vi kan forbedre.

Hva om kronprins Haakon hadde søkt på nettet for å finne sine bevingede ord? Åpne nettleseren. Skriv «Tromsø» i søkefeltet og la Google autofullføre. «Tromsø er stygg» står det, (tett fulgt av «Tromsø er ingen sameby»). Dette er den mest fremtredende tanken om Tromsø i det digitale universet. Og det er vel sant å si også historien vi forteller om oss selv. For mens Narvik, Harstad, Finnsnes, Alta og Hammerfest går i kollektiv forsvarsposisjon for den minste sak, er det blitt stadig lengre mellom de store bypatriotene i Tromsø. Både ledende politikere og næringslivsledere er i stor grad importvare. Det samme er tromsøværingene.

Hvor mange av innbyggerne innrømmer at de er fra Tromsø når noen spør? Ikke jeg, og jeg har bodd her i 20 år. Den voksne befolkningen i byen har sine røtter andre steder i Nord-Norge. Det er grunn til å tro de tidvis lengter hjem. Kanskje særlig når de sitter i bilkø, eller tilbringer lørdagen i en sardinstim på Jekta. Og mange av dem er uansett ikke kommet for å bli. Hvert år flytter rundt 3600 mennesker til kommunen, og 3300 flytter ut. Tromsø er Nord-Norges egen transitthall.

Byguttene dør ut, og den voksne befolkningen mangler tilhørighet. Men det finnes håp. Befolkningsøkninen har de siste årene kommet av fødselsoverskuddet. De fleste ekte tromsøværinger er nå barn og unge. Når vi innser det, er det også lett å gi Tromsø bedre omdømme. For det er de som kommer til å bli byens ambassadører. Derfor hadde det ikke vært av veien med en omdømmeundersøkelse blant våre yngste innbyggere. Hva mener de egentlig om budsjettkuttene i skolen, en by som i overskuelig fremtid blir ufremkommelig for myke trafikanter og foreldre som ikke rekker barnehagen fordi de står i kø?

Og viktigst av alt – vil de bo her når de blir store, eller følger de flyttestrømmen?

Omverdenen ser oss som et forvokst fiskevær, hvor vi lever av skipsfart, lakseoppdrett og primærnæringer.

Artikkeltags