<i>Som foreldre bør vi stille oss spørsmålet om vi ville delt den historien på sosiale medier da vi gråt så tårene spratt eller menstruerte gjennom jeansen</i>

Kid shaming

Kid shaming Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Hver dag bryter foreldre sine barns rett til privatliv ved å publisere bilder av dem i sosiale medier, skriver vår kommentator Silje Charlotte Solstad.

DEL

Kommentar Se for deg at du har en hverdagslig krangel med din elskede. Det er om oppvasken, økonomien eller årets ferieplaner. Midt i et av dine følelsesmessige resonnement tar kjæresten din opp mobilkamera, knipser et bilde og legger det ut på sosiale medier. «Se så sint han er! Han får nok ikke rett i denne krangelen heller ;)» skriver hun og tagger deg.

Hver dag tillater vi at slike bilder av barn florerer som underholdning på sosiale medier.

«Jeg tok av meg bleien, bæsja på gulvet og tvang mamma til å vaske opp.» En jente på knapt ett år med tårefulle øyne stirrer på fotografen som tar bildet. En hverdagshendelse for mange småbarnsforeldre. Moren ville dele den humoristiske fortellingen med sine venner og trykker publiser. Jenta er uvitende om teksten og bildet skal sees av flere hundre eller tusen mennesker på et nettsted. At tante og naboen vil le litt, trykke på liker og dele bildet videre. Kanskje vil hun aldri få vite det. Eller kanskje en dag dukker det opp i det digitale arkivet over hennes liv. Vil hun da synes det var greit?

Omfanget av bilder av barn i sosiale medier er enormt. Det deles gode øyeblikk, fine minner fra ferier og prestasjoner i idrett og fritid. De fleste legger ut en redigert utgave av oss selv, en som vitner om god karakter, skjønnhet, status og så videre, men de samme kriteriene gjelder ikke våre barn.

Et fenomen som brer om seg er bilder av barn i noen av deres mest sårbare øyeblikk. Et nettsted som heter «Reasons my son is crying» har tusenvis av innlegg med bilder hvor barn gråter. Tekstene som følger med bildene forteller hvilke situasjoner barnet har vært oppe i. Enten gråter barnet fordi foreldrene har nektet det å gå ut midt på natta, spise åtte tonn med ketchup eller fordi favorittleken er ødelagt. Et annet bilde som har florert på Internett er av et søskenpar tvunget inn i en stor t-skjorte som kalles «the get along-shirt». Alle som har vokst opp med søsken vet hvor heftige og enorme disse kranglene kan være. Foreldre løser konflikten ved å tvinge de sammen i et felles plagg. For så å publisere konflikten og barnas nedverdigelse på sosiale medier. Kommentarer som «haha, nå fikk de som fortjent» er ikke uvanlig.

Humor er et sterkt virkemiddel. Også for å overleve hverdagslivets kjas og mas. Og barn er unektelig komiske – når de hisser seg opp over at de ikke får lov til å leke Luke Skywalker med sushipinnene eller stupe fra andre etasje i køyesenga. Når de tar potta på hodet eller «promper som en mann». Men er det underholdning?

Bilder av gråtende barn i sosiale medier minner om mobbing av en gruppe som helhet, hevder enkelte psykologer. Den amerikanske psykoanalytikeren Elizabeth Young-Breuhl kalte dette for «childism». «Childism» er ideen om at barnet er foreldrenes eiendom, som har retten til å kontrollere barna for foreldrenes egeninteresse. Barnets private øyeblikk blir underholdning for voksne. I de situasjoner hvor barnet snur seg mot den de har mest tillit til, søker trøst og forståelse for sin frustrasjon, velger vi å le av dem – på Internett. Da glemmer vi barnets egenverd, med rett til sitt eget privatliv – slik blant annet FNs barnekonvensjon slår fast.

I dag blir nyfødte babyer introdusert til omverdenen via sosiale medier allerede på fødestua. Likevel starter avveiingen fra foreldrene sin side lenge før barnet er født, om hvor mye som skal deles om barnet. Ultralydbilder, informasjon om kjønn, navnevalg og så videre postes lenge før barnet er kommet til verden.

Som foreldre bør vi stille oss spørsmålet om vi ville delt den historie på sosiale medier da vi gråt så tårene spratt, menstruerte gjennom jeansen eller kranglet med søsknene våre. Hvis svaret er nei, kanskje vi ikke skal la barnas sårbarhet deles ut som humor.

Og barn er unektelig komiske &#8211; når de hisser seg opp over at de ikke får lov til å leke Luke Skywalker med sushipinnene eller stupe fra andre etasje i køyesenga. Når de tar potta på hodet eller &#171;promper som en mann&#187;. Men er det underholdning?

Artikkeltags