<i>Det er fortsatt risikofritt å voldta en kvinne du kjenner i Norge i dag</i>

Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Kvinner skammer seg ikke over å ha blitt voldtatt, men justis- og rettssystemet vårt er fortsatt full av skam, skriver kommentator Silje Charlotte Solstad Følg .

DEL

Kommentar Det er fortsatt risikofritt å voldta en kvinne du kjenner i Norge i dag.

Resultatet av den første store volds- og voldtektundersøkelsen i Norge ble lagt fram forrige uke. Undersøkelsen er gjennomført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet. En av ti kvinner har blitt voldtatt. Halvparten av disse er under 18 år. Det er nesten alltid en person som kvinnen kjenner som er overgriperen.

Lite tyder på at omfanget av voldtekter mot unge kvinner går ned over tid. Kun 11 prosent av dem som blir voldtatt har valgt å anmelde forholdet. Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen er bekymret over at kvinner velger å holde dette for seg selv, og at de ikke benytter seg av hjelpeapparatet som eksisterer. Han glemmer at hjelpeapparatet er ikke er så opptatt av å hjelpe.

Lenge har holdningsarbeidet rundt voldtekt handlet om å få kvinnene til å tørre å snakke om dette. Til å makte å bære skammen. For skammen har vært overbærende. En av tre som har opplevd voldtekt har aldri fortalt om det nedrigste til noen – ingen vet. De makter ikke å legge sin kropp på undersøkelsesbenken, tåle politiets utspørring, tåle vekten av byrden rettsvesenet legger på dem i prosessen. Kvinner forteller om at de ikke lengre føler seg som offeret når rettssystemet er koplet inn. De føler seg som den kriminelle. Måneder og år går mens unge kvinner venter på at politiets etterforskning skal bringe den skyldige for domstolen. Hvorfor tar det så lang tid?

Mannen, det er som regel en han, han som rev av henne klærne. La sin vekt over henne og holdt henne nede. Tvang seg på. Forbrøt seg. Han går fri blant oss. Hvis vi legger sammen antallet voldtekter som har funnet sted, men ikke blitt anmeldt, ser vi et uforståelig høyt antall menn som har fått sin frikjennelse i fraværet av en anmeldelse, rettsprosess og straff.

Ressurssenter for voldtatte, DIXI, peker på at politiet sier de mangler ressurser. Politikernes svar er å bevilge mer penger, men DIXI tror ikke løsningen ligger der. Innad i politiet har voldtektssaker lav status. Holdningsarbeid må til. Rettsvesenet legger sin fulle tyngde mot kvinnen for å få henne til å bevise. Hadde du ikke sagt ja til sex før med samme mann? Hadde du ikke drukket litt mye? Har du ikke barn med flere ulike menn? Når førstelinja i anmeldelsen har en uoverkommelig barriere, hvordan kommer man videre? Der skjer overgripet på nytt. I førersetet sitter våre politimenn og -kvinner som fraråder den voldtatte å anmelde. På grunn av belastningen hele prosessen fører med seg, velger noen derfor å la være. Andre trekker anmeldelsen underveis fordi saken aldri blir avklart. Enda flere blir henlagt på grunn av ”bevisets stilling”.

Problemet er ikke lengre at vi ikke tør å snakke om dette. Kvinner har lenge tatt ordet i sin munn. Historiene er mange. Skammen som før forseglet tausheten er brutt. Fordi kvinner endelig ser at dette ikke er deres skam å bære. Overgriperne går fri, men det er vårt felles ansvar at systemet som skal beskytte de svakeste står ansvarlig for at voldtektsmennenes samvittighet er ren.

Kvinner skammer seg ikke over å ha blitt voldtatt, men justis- og rettssystemet vårt er fortsatt full av skam.

Artikkeltags