<i> Absolute Music er ikke død. Den lever i beste velgående på folks spillelister på Spotify </i>

PÅ LAG MED WIMP: Jonas Alaska, Billie Van og Mikhael Paskalev opptrer på streamingtjenesten Wimps livesessions under fjorårets Øyafestival. Flere norske artister sliter med inntektene og streaming får mye av skylda. I møte med de store valgmulighetene, er vi lyttere blitt langt mindre mangfoldig enn tidligere, mener bransjen. Foto: NTB scanpix

PÅ LAG MED WIMP: Jonas Alaska, Billie Van og Mikhael Paskalev opptrer på streamingtjenesten Wimps livesessions under fjorårets Øyafestival. Flere norske artister sliter med inntektene og streaming får mye av skylda. I møte med de store valgmulighetene, er vi lyttere blitt langt mindre mangfoldig enn tidligere, mener bransjen. Foto: NTB scanpix

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Valgmuligheter fører ikke til mangfold, skriver Nordlys-journalist Andreas B. Høyer.

DEL
Kommentariv>

«I den digitale musikkverden har alle like sjanser». Du har hørt det før og du vil garantert høre det igjen. CD-ens død og den digitale revolusjonen vil endelig gjøre arbeidsvilkårene lik for alle, enten du er en gjennomprodusert RnB-stjerne fra Los Angeles eller avant garde-jazzist fra Skibotn.

Tilgjengelighet skaper nemlig mangfold. Tror vi.

Sannheten er dessverre ikke like hyggelig som våre antakelser. Flere valgmuligheter gjør nemlig ikke at vi hører på flere ulike artister. Tvert imot, det gjør at vi hører på færre.

Spotify og Wimp er ikke lett å ha med å gjøre når det kommer til fordelingen av inntekter og antall avspillinger. Her opereres det som regel i anslag som «noen tusener solgte» eller «3 av 4 kroner». Ingen av de to streamingtjenestene offentliggjør noen konkrete tall.

Den generelle trenden er det imidlertid enighet om. I en tilstandsrapport for norsk musikk, bestilt av den forrige regjeringen, vises det til en betydelig hit-konsentrasjon i streamingmarkedet – et marked som ifølge rapporten har blitt «betydelig mer hit-basert».

Vår forkjærlighet for «hits» slår ut på to måter: de virkelig store, internasjonale hitene blir enda større og de gode, gamle hitene blir dratt opp enda oftere.

Samleplatene Absolute Music, McMusic og 96 % låvedans, lever på tross av sin død i CD-format i beste velgående i streamingverden – nå under spillelistenavn som «treningsmusikk» eller «Steins favoritter».

Et poeng også enkelte musikere ser ut til å ha fått med seg. Et av verdens viktigste jazzplateselskap ECM, hjem til både Jan Garbarek og Tord Gustavsen, trakk i fjor sommer alle sin artister fra Spotify.

Den avgjørelsen er nevnte Gustavsen en tydelig tilhenger av, og fikk han til å uttale til Dagens Næringsliv at hans musikk ikke egner seg til å bli «avspilt hundre ganger etter hverandre».

Jazzkollega Bugge Wesseltoft ga på sin side en knusende dom over streamingtjenestene til Klassekampen.

«Spotify eller Wimp er ikke stedet for å bli oppdaget eller lagt merke til med ny musikk – alt tyder på at det store tilbudet gjør at folk flest i stedet ender opp med Elton John, Eric Clapton eller halvgamle Rihanna-hits», sa Wesseltoft til avisen og har, i likhet med sin åndsfrende Gustavsen, erklært at han fjerner låtene fra Spotify, Wimp og det som skulle være av konkurrenter i streamingmarkedet.

Problemet for musikere som Wesseltoft, Gustavsen og alle de andre som holder til i en musikalsk verden fjern fra der pophitene lages, er at Spotify og Wimp gir minimalt med inntekter.

Artister som i gamle dager tjente greit med penger på å ha en dedikert fanbase på 5000 personer, vil i dagens musikkmarked få en student på studielån til å framstå som velstående. Den kanadiske cellisten Zoe Keating offentliggjorde i helga alle hennes inntekter i 2013. 403.035 streaminger på Spotify ga henne om lag 10.600 kroner. Det gir to øre per stream.

For våre hjemlige artister er også brukernes vaner dårlig nytt. I 2005 var norskandelen for solgt musikk på nærmere 50 prosent ifølge tall fra IFPI, interesseorganisasjonen for norske plateselskaper. Hos streamingtjenestene er andelen på mellom 10 og 15 prosent.

Manglende radiospilling i såkalt prime-time, unge brukere og manglende publisitet i media har alle fått sin del av skylda for norske artisters inntektssvikt i streamingmarkedet. Som regel kommer skyldfordelingen med en fotnote om at digitalverdenens absolutte forbrukermakt er rå og brutal.

I stedet for å diskutere hvem som har skylda burde bransjen heller erkjent at man i stor grad har tatt feil i sine påstander om hvordan streamingframtiden ble å se ut.

Økt tilgang til musikk gjør oss ikke mer nysgjerrig på nye ting. I stedet gjør de mange valgmulighetene at vi går for den enkleste løsningen, vi går tilbake til det vi kjenner til fra før.

Taperen er de mindre og smalere artistene, som nevnte Wesseltoft eller Gustavsen. Å trekke seg ut av streamingmarkedet er for så vidt forfriskende i en tid da de fleste er livredde for å miste den publisiteten de har.

Om det er en god løsning på lang sikt, er derimot langt mer usikkert. I en kamp mellom jazzmusikerne og streamingtjenestene er det nemlig bare én vinner.

Artikkeltags