Han vil samle kvenene i nord

Eskild Johansen

Eskild Johansen

Av

KRONIKK: Vi trenger en felles kultur

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

Kronikk Kvenene, de norsk-finske og de finske er navn vi har gitt oss selv, på våre egne folk, i stolt bygdetradisjon langs kysten av ishavet der våre forfedre en gang bodde. La ikke navnene våre forfedre ga oss videre, være det som skiller oss ad. Vi er bare så sterk som vi er forent, så svak som vi er delt.

Jeg bor for tiden i Sør-Sudan et land som så sent som for to år siden, vant sin uavhengighet. Da etter en av Afrikas lengste borgerkriger. Landet er likevel mangfoldig, og krig har kanskje konservert lokalkulturene på en måte som gjør at de har over 60 forskjellige folkegrupper i landet. Men nesten like mange språk.

Likevel er landet så delt at det er samlet, de fant hverandre i en felles marginalisering fra nord. For meg er det mangfoldighet en del av det vakre med dette landet.

En felles kultur

For de som idag blir definert som en felles nasjonalminoritet og som staten kaller Kvener/Norsk-finner, er det ikke bare begrepsbruken som til tider kan skape uenighet. Andre spørsmål som språkstrategi, og vårt forhold til rettigheter og status er også en annen del av vårt meningsmangfold innad i minoriteten. Vi er likevel samlet sett en enhet som utgjør en av tre bestanddeler i den nord-norske felleskulturen. Vårt diskusjonsmangfold, er et av bevisene på at vi er en levedyktig kultur – og at vi også må få lov til å være uenige.

Jeg er en stor tilhenger av at alle skal få kalle seg det de vil. Jeg kaller meg sjøl, slik min mor en gang lærte meg, for en kven. Da min mors slekt kommer fra Horsnes i Storfjord og Djupvik og Nordmannvik i Kåfjord, skjelte de hverandre ut på et språk de bare sjøl forstod.

Kven er naturlig for oss, og det ruller så fint på tunga. Hadde jeg vært født i vakre Pasvik, der jeg selv vandret som ung mann i skogene, og assosierte meg med den fine finske kulturen der oppe, ja da hadde jeg nok kalt meg finsk, og trivdes godt med det. For jeg snakker om en felles kultur, et felles folk, som lever her sammen med alle de andre i fjordene og holmene, og de dype daler – og jeg sier at det er mer som forener oss enn som skiller oss ad.

Den nord-norske folkesjela

Mye av vår felles kultur er nå dessverre på hell. Stadig færre av våre gamle snakker sitt kvensk eller våres finsk. Tradisjonene ble aldri fullt ført videre gjennom generasjonene. Om det var av skam, eller et ønske om at barna skulle vokse opp i en felles kultur med alle de andre, med større muligheter for enkeltmennesket – ja det er nok forskjellig med det.

Likvel har jeg stor tro på den kvenske og den norsk-finske kulturen i Nord-Norge. At den skal få leve, og gi rikdom og dypde til den nord-norske folkesjela. Vi har et sterkt kulturelt uttrykk å tilby. Vi har et rikt språk, som jeg mener må leve videre – så kan vi heller kalle hverandre for de finske, de kvenske, finlendere og norsk-finske.

Jeg tror alle skjønner hvem vi snakker om – vi snakker om hverandre. La våre barn sjøl få velge finsk eller kvensk språk – de vil likevel kunne kommunisere med hverandre. Men la oss gi dem en felles kultur de kan dele sammen. La oss jobbe sammen for våre to språk.

Vi er her enda

La meg derfor høre et engasjement og et ønske fra de flotte stolte bygdene rundt Lyngenfjorden, på Otern, på Horsnes og i Skibotendalens bratte lender, med den rike kvenske kulturen – vil du fortsatt være med oss? Gi meg kvenene fra Djupvik, Manndalen og Nordmannvik som kanskje skjøt et skilt en gang i fortvilelsen, men som likvel elsker sin nabo som seg selv.

Fortell meg på ditt gamle finsk oppi Reisadalen hva vi kan bidra med for at kulturen din skal få leve. Jeg tror Kvænangs-kvenene vet akkurat hva som er best for dem. Er det noen igjen der ute av finlenderne som en gang hadde en bestefar i koppergruva i Kåfjord utenfor Alta, en bestefar som brøt ut malm ut av gruvegangene med bare nevene.

Dette er vår kultur

Kjenner du det bruse i blodet i når du hører kvensken hviskes bak Kuosovaara i Børselv og på torget i Lakselv?

Gi meg et ønske fra Tanaelvens bredd, der kvenene en gang vasket sine komager for aller første gang – og som giftet seg av kjærlighet med sine sjøsamiske nabojenter. Si meg du fra Vestre-Jakobselv, Vadsø og Skallelv, om enda Saunaen er i bruk?

Er du enda med oss du som finsket på ei kai i Bugøynes en dag da Annijoki-fiskerne kom over fjorden for å selge krabbe for første gang?

Er det et eldre finske ekteparet langt oppi Pasvikdalens vidunder – som kan lære oss mest om kjærligheten til vår egen kultur? Dette er hva vår kultur er – et hellig mønster av ubrutt enhet sydd feilfritt og usynlig inne i alle andre bilder, tanker, lukter og lyder. Det er mere som forener oss – enn som skiller oss ad.

Artikkeltags