– Jeg sto der og strigråt. Skikkelig uglycrying. «Hæ-hæ-hæ-r æ-hæ-hær Valnø-hø-høøøøtt!»

Sif Vik beskriver situasjonen da hun skulle levere sin utlånshund Valnøtt tilbake til Tromsø villmarkssenter, etter å ha hatt ham i hus noen måneder. Sammen med mannen Roar Dons hadde de kjørt milene ut på Kvaløya for å ta sitt farvel.

– Valnøtt! Sitt! Se på han! Han har blitt litt tjukk. Vi har øvd så mye på kommandoer. Han får godbiter hele tida. Men han er på slankefôr nå altså, sier Vik, og smugler en kjapp liten premie inn i en ivrig hundemunn.

Det ble ikke noe farvel. Selvfølgelig ble det ikke det. Da de ansatte på Villmarkssenteret mykt nevnte til en Vik i fullstendig oppløsning, at hun jo kunne låne Valnøtt igjen, satte det en stopper på krana. Ekteparet dro på en to ukers sommerferie. Vel tilbake troppet de opp på Villmarkssenteret og hentet Valnøtt hjem. Og der ble han.

Vik og Dons er absolutt ikke de eneste som har latt seg sjarmere av huskyer i koronatida. Faktisk oppdaget de fort at det var flere nye firbeinte i nabolaget. De sporet hverandre opp, og nå er gruppa «Plysjbyen huskyforening» etablert på Facebook. På to kvartaler i den hvite trehusbebyggelsen sør for Kongsbakken, bor det seks huskyer fra Villmarkssenteret: Valnøtt, Smør, Gran, Vidda, og søskenparet Mango og Kiwi.

De skulle alle lånes. De ble alle permanent.

Utehunder

Nå springer fem av seks hunder rundt inne på området til gamle Strimmelen barnehage (Vidda hadde løpetid, og valgte å ha hjemmedag). Det lekes, snuses, bjeffes, brummes, og koses. Hundene er alle mellom syv og ti år. Alle er pensjonerte sledehunder, flere av dem har gått Finnmarksløpet opptil flere ganger.

På Villmarkssenteret har hundene bodd utendørs, i hundegårder sammen med 300 andre hunder. Hos sine nye eiere bor de i stor grad innendørs, og sover i hundeseng.

– Har det vært uproblematisk?

– Vi har måtte trene dem opp litt, selvfølgelig. Til å gå på mykt underlag, blant annet. Vi la godbiter på laken, blant annet. Og vi brukte to uker på å få dem til å prøve hundesenga. Mango er ikke spesielt glad i å kjøre bil, så vi trener der også, sier Henriette Myrlund.

– Mens Valnøtt gikk rett inn hos oss og la seg på det persiske teppet, ler Vik.

Trapper har også vært utfordrende, spesielt de som er gjennomsiktige.

– Men vi ser forandringene steg for steg, det er fint å se. Vi har også øvd på enkle kommandoer. Mango og Kiwi kunne for eksempel ikke «sitt» og «ligg». Nå kan de det. Eller – de kan «sitt», sier Myrlund.

Mosjon

Huskyer trenger mosjon. De nye eierne sier de er mye ute med sine pelskledde venner.

– Jeg har faktisk motvillig begynt å jogge – Valnøtt trekker en del, smiler Vik.

Roy Myrvoll holder for tiden på med å bestille en slede til Gran.

– En mindre enn typen de bruker når de trekker i spann. Denne kan trekkes av to hunder. Jeg bestiller den fra Finland. Gran er den av disse hundene som har gått flest løp. Han trives med å trekke, sier Myrvoll.

Det er ikke bare den fysiske helsa som har blitt bedre for de nye hundeeierne. Psykisk helse er en viktig faktor – og spesielt nå i koronatida.

– Jeg er i Tromsø for å ta en doktorgrad, og bor alene. Da lockdown kom i mars, ble jeg veldig isolert, sier Hilde Woker.

Hun «lånte» seg Smør – og alt ble lysere.

– Smør spiced up my life! Han er en skikkelig kosehund, og han gir meg en grunn til å gå ut hver dag. Han gjorde at jeg ble kjent med naboene og deres hunder – og dermed fikk jeg jobbet med norsken min også, sier Woker med et smil.

Ute og inne

De fem hundene løper rundt på området, mens eierne snakker seg imellom. Naboskapet har fått seg en oppsving, det legger de ikke skjul på.

– Vi prøver å avtale fellesmøter i chatten vår, men ofte blir det til at vi bare møtes tilfeldig. Vi er jo ute med hundene hele tida. Jeg husker første gang jeg og Henriette møtte hverandre med Valnøtt og Mango. De dro sånn mot hverandre, de peip og prata. Vi var helt overbevist om at de kjente hverandre fra før av.

Vik undersøkte med Villmarkssenteret – kanskje hadde de stått ved siden av hverandre i luftegården?

– Nei. Det hadde de ikke. De har aldri hatt noe med hverandre å gjøre. Haha! Men de liker hverandre, i alle fall!

For Plysjbyen huskyforening har hundene blitt et kjærkomment tilskudd i familiene. Flere av dem har barn, og barn på vei. De skryter av huskyene, som de selv påpeker jo har et litt bøllete rykte.

– Vi har ikke merket så mye til det. De vi har fått er veldig snille. Den mest bøllete her, er vel Valnøtt, faktisk. Han prøver å markere seg litt overfor de andre, sier Vik, og kaster et strengt «nei» til Valnøtt, som ypper litt på mot en av de andre. Valnøtt ser mot henne og setter seg på rumpa. Vik ler litt.

– De er ikke så ille, disse utehundene våre.

– De er vel egentlig innehunder nå, smiler Roy Myrvoll.

Ikke alene

Huskygjengen Nordlys snakket med er absolutt ikke alene. Tove Sørensen på Tromsø villmarkssenter forteller om en voldsom pågang etter å låne hunder.

– Da lockdown kom 12. mars, sa yngstesønnen min til meg at nå måtte vi gjøre noe. Låne ut hundene, eller noe i den duren. Jeg var skeptisk, men tenkte vi kunne teste det, og sendte melding til noen stykker på Facebook. Og så eksploderte det bare!

På det meste har Villmarkssenteret hatt 200 av sine rundt 300 hunder på utlån – og mange interesserte på venteliste.

– Vi var spente i begynnelsen. Hva skjer med disse hundene, som har levd livet sitt ute i en hundegård. Altså, de møter mennesker hele tida, vi har 45.000 besøkende. Men dette med å være inne i hus, og borte fra alle de andre hundene, det var vi spente på, sier Sørensen.

Tilbakemeldingene beroliget dem. Hundene roet seg fort inne, og ble vante med ulike typer underlag. Interaksjon med unger var også en positiv opplevelse.

– Det er nå man virkelig skjønner hvor unike disse hundene er.

Adopsjon

Men, i likhet med Plysjbyen huskyforening, mange ble for glade i dyrene. Og spørsmålene om adopsjon begynte å komme.

– Hundene som er 8-9-10 år – kan vi adoptere de bort? Hva med unghundene? Vi har gjort ulike vurderinger. Og per nå er rundt 40 hunder adoptert bort. 60 er per i dag fremdeles på langtidslån. Vi sa i utgangspunktet at vi må ha dem tilbake når snøen kommer. Men den kommer jo ikke! Vi får se hva som skjer fremover, sier Sørensen.

Hun forteller at folk låner hunder over lengre perioder, eller rett og slett stikker innom og tar dem med seg på skiturer, fjellturer eller andre turer. Av og til for en dag, andre ganger ei helg, eller flere uker. Sørensen sier at hundene omstiller seg kjapt, og ser ut til å trives med å komme seg litt ut.

– Vi har fremdeles mange hunder her, og det er lettere for oss å få trent dem og matet og slikt nå. Da lockdown kom, sto vi plutselig med 300 hunder og 5–6 ansatte. Vi hadde ikke sjanse til å rekke over alt. Vanligvis er det jo full aktivitet i mars, april, mai. Hundenes velferd er det aller viktigste for oss. Utlån har hjulpet oss. Vi gjør også nøye sjekker av dem som ønsker å låne, understreker hun.

– Og folk ringer oss og forteller – også uoppfordret. De sender bilder fra turer, og fra kosing i hjemmet. De spør om ting de lurer på, og de forteller hvordan ting har gått. Vi blir så glade av dette at du aner det bare ikke!