Gå til sidens hovedinnhold

Da Latifeh (30) trengte hjelp, fikk hun en lapp med et navn på. Navnet skulle bety mye for henne

En dag kom sønnen Abolfazl hjem og sa han ville begynne på fotball.

Artikkelen er over 1 år gammel

Hun kunne ikke språket. Og kjente ingen. Hun var redd. Barna var redde.

Latifeh Nouri (30) forklarer hvordan det opplevdes å komme fra Iran til Tromsø i mars 2016. Det eneste kjente og trygge var sønnen Abolfazl og datteren Najmeh, som hun har aleneansvar for.

Hun fikk et simkort til mobilen av Flyktningtjenesten i Tromsø kommunes, og hjelp til å skaffe dagligvarer. Hun fikk også assistanse til UNN, hun hadde så vondt i en arm.

– Utover det var vi overlatt helt til oss selv. Jeg hadde ingen å spørre om alt jeg lurte på. Det var veldig, veldig vanskelig.

Utenfor leiligheten i Bo i Nord på Tromsøya er det mengder av snø og kaldt. Ikke så ulikt hvordan Tromsø møtte familien på tre da de kom til byen etter å ha reist en halv klode.

Latifeh var glad for muligheten til å gi barna en bedre hverdag. Livet som afghansk alenemor i Iran var svært krevende. Hun hadde en kokkejobb med elendig lønn, skyhøye kostnader for sønnens skolegang – og en uforutsigbar boligsituasjon.

– Å være afghansk kvinne i Iran var svært utrygt og uforutsigbart, ikke minst boligsituasjonen. Man har få rettigheter, sier hun.

Navnet på lappen

Det står snacks og kaffe på bordet. Før hadde hun aldri kaffe i hus. Det har hun nå.

– Dere drikker jo kaffe hele tida, så jeg må ha kaffe i hus, sier hun og ler.

Det er ikke alle de norske ordene hun finner. Men den smittende latteren finner veien selv.

Sønnen Abolfazl (12) har akkurat kommet hjem fra skolen. Datteren Najmeh (9) er på SFO. Familien har besøk. Lasse Jangås og sønnen Edvard (12) er innom. Egentlig skulle Lasse og guttene vært på fotballtrening i Fløyahallen med TIL Workinnmarka, men den ble avlyst i siste liten.

De ble kjent med hverandre for et år siden. Abolfazl kom hjem og sa han ville begynne på fotball.

Latifeh er ofte på Kirkens Bymisjon. Hun opplever stadig å få hjelp av de ansatte der. Også denne gangen. Hun ba Jenny Sjånes Johansen om assistanse til å få sønnen inn på TIL. Hun hadde med seg en lapp med trenerens navn på.

Det sto Lasse på lappen.

«Lasses metode» kaller de ansatte i bymisjonen det som skjedde etter at Sjånes Johansen slo det nummeret til Lasse Jangås.

Ringer i vann

Jo da, det var plass på laget, sa treneren. Hvem det var snakk om, som ville begynne? «Å, ja! Han går jo i klassen til sønnen min, Edvard. Vet du, Jenny, jeg kan hente han til trening. Nei, det er ikke noe problem. Det er jo så tungvint med buss. Vi bor jo i nærheten.»

Sånn begynte det.

Lasses metode handler om å lytte, reflektere. Om å se andre.

– Lasse og Edvard og laget har gjort så mye for oss, sier Latifeh fornøyd, mens Lasse vrir seg litt i sofaen av skrytet.

Han opplever at han ikke har gjort noe som helst. Eller, så lite at det ikke er noe å snakke om, og særlig ikke skrive om. Og han har jo ikke vært alene.

– Hele laget synes jo det er fint at Abolfazl vil være med, sier han.

Er Lasse forhindret fra å kjøre, er det andre foreldre som henter Abolfazl. Det er andre voksne på laget som har funnet sponsorveier som gjør det mulig for alle å være med. Når Lasse og Edvard kom med den nye gutten på laget, sto de andre guttene klar til å være gode lagkompiser.

– Vi har på ingen måte vært alene om ville ha Abolfazl med, sier Jangås.

– Det var så kult å se hva som skjer når noe bra settes i gang og det sprer seg som ringer i vann. Lasse skjønte umiddelbart, etablerte kontakt med Latifeh, og bare fikset litt. Plutselig hadde Abolfazl en hel landsby rundt seg, i form av laget, sier Jenny Sjånes Johansen.

Hele fotballandsbyen er med å styrke en familie som trenger litt hjelp for at hverdagen skal gå opp.

– Jeg kan ikke kjøre bil, og treningene er spredt mellom Tuil Arena, Fløyahallen og Storelvahallen. Jeg forstår ikke norske adresser og jeg synes Spond er veldig vanskelig å forstå, sier Latifeh om mobilappen som er kontaktpunkt for laget.

For familien betyr hjelpa at Abolfazl kan være med på laget.

Begge barna går på Workinnmarka skole. Najmeh spiller håndball på fritida. Latifeh går alle hverdager på skole på Voksenopplæringa.

Hun er alene om å følge opp barna.

– Jeg kan ikke hjelpe dem med leksene. Det får jeg ikke til.

Latifeh hadde bare fire års skolegang da hun kom til Tromsø.

– Jeg er lei meg for at jeg ikke kan hjelpe dem. Det er mye jeg ikke helt forstår, som å bestille skolemelk. Jeg vet at det ikke er vanskelig for dere, men for meg er det krevende.

Hun fikk hjelp av Jenny i Kirkens Bymisjon.

– Hun bare satte seg ned, tastet seg gjennom det. Så var skolemelk ordnet på få minutter. Bymisjonen hjelper meg med mye.

– Som hva da?

– Jenny blir med meg på Nav, for eksempel. Det blir alltid annerledes på Nav når hun er med meg. Når man ikke kan språket, og ikke vet hvordan systemet fungerer, er det vanskelig å få den hjelpa man trenger.

Til Piteå

Abolfazl syntes det var litt skummelt på aller første trening. Men det gikk seg til. Nå, et år senere, synes han fotball er gøy. Kampene er best. Han heier på Messi.

Turneringen i Piteå i fjor sommer er det han husker aller best.

– Jeg synes du var så modig som sendte ham alene med oss. Dere kjente oss jo ikke så godt, sier Lasse til Latifeh.

Han utdyper:

– Det har vært så utrolig viktig at Latifeh har latt oss få bidra. Hadde hun ikke vært så åpen og modig, ville det vært vanskelig.

Latifeh ler og grøsser litt, som om hun henter følelsen fra avskjeden tilbake.

Det kostet savn og bekymring å sende det kjæreste hun har langt bort i flere dager.

Hun var ikke høy i hatten da hun klemte sønnen hardt og lenge da Lasse og Edvard hentet ham. Men hun var innstilt på at det skulle gå bra. Laget hadde også forberedt seg. Foreldre hadde orientert seg for å finne økonomisk sponsorhjelp til en kostbar turnering. Mobiltelefon ble også fikset.

Alle skulle få være med.

– Jeg hadde heldigvis mobil slik at jeg kunne ringe til mamma.

Abolfazl og Lasse stakk innom Jekta og fikset mobil dagen før.

Det ordnet seg. Noen dager etterpå kom Latifeh og Najmeh også til Piteå, på familieferieturen i regi av Kirkens Bymisjon. En hel gjeng skulle på ferie til Piteå Havsbad. Latifeh telte timer til de skulle møtes igjen.

Det kostet vilje og tillit, men hun gjorde det.

Aktiv integrering

– Fotball er en bra plass for innvandrere å bli kjent med andre. Om man bare sitter hjemme og spiller Ipad, blir man ikke kjent med hverandre. Jeg synes det er veldig viktig at Abolfazl og Najmeh deltar på fritidsaktiviteter, sier Latifeh.

Hun mener barn blir syke og inaktive av å bare sitte hjemme foran skjerm.

– Gjennom aktiviteter lærer de kultur og språk. Dessuten er idrett bra for kroppene deres. De blir sterkere og sunnere, sier hun fornøyd.

Latifeh inviterte Lasses familie på middag etter turneringen. Persisk kokkekunst.

– Det hadde tatt Latifeh halve natta å forberede all maten. Det var nydelig, sier Langås.

Hun håper hun en dag kan få jobb som kokk igjen.

– Nå lager jeg mat en dag i uka i Elverhøy kirke. Jeg liker det, sier hun.

Gjennom Tromsø kommunes introduksjonsprogram har hun fått økonomisk støtte til treningsavgift og kontingent de tre første årene i Tromsø. Neste års kontingent må hun finansiere selv.

– Overførbar metode

– Det geniale med «Lasses metode» er at den kan anvendes i alle nabolag, i skolen og i alle lag, sier Ann Karina Sogge, daglig leder i Kirkens Bymisjon.

– Alle har et barn i klassen eller en familie i nabolaget som kan trenge at man ikke bare ser bort. Skal vi gjøre noe med ulikhet, krever det at vi aksjonerer. Det kan være å gjøre noe med ensomhet og å være med å styrke familiers mulighetsrom, sier Sogge.

En ting er den økonomiske ulikheten. Men det handler om mer enn det.

– Det handler også om kulturforskjeller. Noen har naturlig nok mindre innsikt i de systemene som finnes der for egne barn. Et nettverk kan være en god los, sier Sogge.

Den viktige samtalen

Latifeh følger gjengen ut døra. Denne dagen skal de bare ut en tur. Mest til ære for Nordlys-fotografen.

– Vi trives veldig godt her. Barna har venner. På sommeren hører jeg lyden av unger utenfor når de leker. Men vi går ut hver dag også i mørketida. Jeg liker mørketida, sier hun.

Hun liker nordmenn også. Ja, folk generelt.

– Jeg har blitt kjent med noen. Jeg er veldig glad i å prate med andre, og nå får jeg øve.

– Og så har jeg flere å spørre om alt det jeg lurer på. Nå kan jeg ringe Lasse også.


Ungdom som driver med idrett, trives bedre

  • Over 90 prosent av alle barn og unge har vært innom organisert idrett i løpet av oppveksten.
  • De som vokser opp i høyere sosiale lag deltar oftest i idrett. Sosiale ulikheter i deltakelse starter i barneidretten.
  • Dobbelt så mange fra høyere sosiale lag deltar i ungdomsidrett, sammenlignet med ungdom som vokser opp med færre ressurser hjemme. Tallene viser en forskjell på 56 og 29 prosent. Økte kostnader ved og delta og familier som ikke har råd er en uttalt forklaring.
  • Ungdom som driver med idrett trives bedre på skolen og er mer fornøyd med foreldrene sine enn annen ungdom.
  • Minoritetsgutter er nesten like ofte med i idrett som majoritetsgutter. Jenter med minoritetsbakgrunn er klart underrepresentert.
  • Mens kun fire prosent av barn med mange ressurser i hjemme aldri har vært med i idrett, gjelder det fire ganger så mange fra lavere sosiale lag.
  • Det er samtidig vesentlig flere av barna fra lavere enn fra høyere sosiale lag som slutter med idrett før de går inn i ungdomsidretten.
  • Ungdatasenteret har påpekt at økt profesjonalisering av idretten, økende kostnader og krav om foreldreinvolvering er forhold som kan tenkes å bidra til ekskludering fra barne- og ungdomsidretten.

Kilde Ungdataundersøkelsen/Ungdatasenteret

Kommentarer til denne saken