Terningkast 5: Veni, vidi, rockirolli

Foto:

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

KYUSS LIVES!, Telegrafbukta.

DEL

De kom, de så, de spilte rock'n'roll, de leverte, og dæven så bra det var. Jøye meg (OK; jeg er elendig i latin, men dety var eiu litt artig overskrift, var det ikke?)

Kyuss Lives! Var et av årets Bukta-navn jeg hadde en viss skepsis til. Kyuss har vært oppløst siden 1996, og med tanke på alle band som har reist rundt og cashet inn på gammel storhet, til skyhøye honorarer fra desperate festivalbooking-grupper, kunne man lett trodd at dette var nok et slikt. Herregud, så feil man kan ta.

Det var høyt i kveld. Ekstremt høyt, men av og til er det deilig å kjenne at rock slår deg i trynet, moser inn mellomgulvet og får det til å krible i hele systemet. Og det var akkurat dette som skjedde da Kyuss Lives! gikk på. På surpomp-kvoten skal det nevnes at det var litt lite trommer og gitar, men det snørte seg til utover konserten.

At et band som har kun fire skiver på baken skulle levere en hitparade ville vært for mye for langt (spesielt med tanke på at debuten «Wretch» er direkte svak), og de har jo ingen regelrette hits, men setlista var som enn drøm for oss som har digga dette bandet. De åpnet (selvsagt) med «Gardenia», og så kom ei gullrekke som var helt bisart bra og rørende for en gammel fan. Hurricane, Thumb, One Inch Man, Freedom Run, Asteriod, Supa Scoppa and Mighty Scoop, Odyssey... og bla bla bla. Gud hjelpe, de spilte jo alle gromlåtene. Og det låt helt superbt.

At Brant Björk kan slå trommer er ikke noe sjokk, ei heller at Nick Oliveri er en rakker på bass (han høres ut som en herreløs og mannevonde traktor med strenger), men at John Garcia – for anledningen nydelig dresset opp med Turbojugend California-jakke – fortsatt synger så inni hampen bra, var mer enn jeg hadde håpet på.

Kyuss Lives! er ikke et band som er spesielt opptatt av å fortelle vitser mellom låtene eller oppfordre massene til å hoppe opp og ned, men det er fullstendig irrelevant, all den tid de leverer de varene vi har kommet for å høre. Og det gjorde de. Til gagns. Et aldri så lite rocksjokk, dette. Etter «Green Machine» gikk de av, for å så å komme pliktskyldig tilbake for en litt tam «Conan Troutman». Men det gjorde ingenting. Vi fikk det vi kom for, og vel så dét. SYV låter fra «Sky Valley»! Hohoho! Gid alle gjenforeninger var så gøyale som dette. Nå vil vi ha ny skive. Og det tvert. Nå. Med én gang. Og dét umiddelbart.

Artikkeltags