(Nordnorsk debatt)

Vi har grense mot et Russland som viser seg fra en side som vi ikke hadde trodd var der. Vi har ikke opplevd denne brutale siden ved vår store nabo i det daglige samarbeid om forvaltning av fiskeressurser, beredskap og gjennomføring av redningsoperasjoner, aktiviteter på Svalbard og prosjekter i regi av Arktisk Råd og Barentsregionsamarbeidet. Vi er rystet, som alle i land med grense til Russland, men innerst inne har vi tro på at det gjensidig fordelaktige forhold vi har i Nordområdet vil fortsette, om enn i en mer anstrengt atmosfære.

Det snurper seg til for Putin. Den russiske krigsmaskin er på display, og det ser ikke bra ut. På tredje uken etter at angrepsstyrken på ca. 175.000 soldater med støtte av alt hva stormakten Russland har av høyteknologiske våpensystemer på bakken og i luften – ja, også på marinefartøyer i Svartehavet – er det mer enn usikkert om Putins militære felttog vil kunne føre til regimeskifte i Ukraina. Og om så skulle skje, hva vil han stå overfor i overskuelig fremtid? – en hatefull befolkning, gerilja og enorme gjenoppbyggingskostnader, for ikke å snakke om en krympende økonomi som følge av sanksjoner og utfrysning i den alt overveiende del av det internasjonale samfunn.

Putins intellekt makter ikke kompleksiteten i de operasjoner han har iverksatt. Hans instinkt er å ty til stadig mer brutal adferd, slik han gjorde i gjengoppgjør og slåsskamper i St. Petersburgs bakgårder som guttunge og ungdom. Han må stoppes før han tyr til masseødeleggelsesvåpen i Ukraina, for det er dessverre ikke et utenkelig reaksjonsmønster for en bølle som er trengt opp i et hjørne. Han har allerede begynt å true med slike trekk, men på russisk vis med å la det se ut som det vil være fremprovosert av NATO, spesielt USA.

Aktørene rundt ham i Kreml er konservative machomenn fra det militære toppskiktet, hovedsakelig fra sikkerhetstjenesten FSB. Om noen av disse skulle gjøre seg tanker om at galskapen bør stanses, er de neppe modige nok til å lufte det for Putin, trolig ikke engang for kolleger. Putin kan jo få høre det. Putins lederskap skjer i en fryktkultur, som er forankret i Russlands historie, fra de første tsarer. Han forlanger respekt for Russlands storhet og makt, slik han allerede i år 2000 skrev inn i sitt politiske manifest etter tiltredelsen som president, og som han gjentok i sin selsomme tale til det russiske folk like før invasjonen startet. Oligarkene som har beriket seg under Putins regime når heller ikke frem til presidenten med sine bekymringer. De lufter dem på avstand og prøver å redde eget skinn så godt de kan.

Det håp som gjenstår er at samtalene mellom ukrainske og russiske diplomater kan føre til resultater som kan gi Putin en form for måloppnåelse med angrepet på hele Ukraina. Det som nå signaliseres fra begge parters forhandlere er at det har inntrådt et stemningsskifte – man står ikke lengre på urokkelige standpunkter, men opplever konstruktive diskusjoner om femten punkter i en mulig fredsavtale. Jeg vil anta at disse punktene vil favne den substans som ligger i Minsk II -avtalen av 2015, som Putin selv skrev under på. Avtalen skulle få slutt på krigføringen i Donbass-regionen mellom ukrainske regjeringsstyrker og pro-russiske opprørsstyrker; den erstattet Minsk I fra 2014 og er undertegnet av presidentene for Ukraina og Frankrike og den tyske forbundskansleren i tillegg til Putin. Avtalen ble forhandlet frem i regi av Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE), som har hatt den tvilsomme fornøyelse å overvåke partenes etterlevelse. Begge parter brøt avtalens bestemmelser løpende, men overholdt i hvert fall demarkasjonslinjen frem til russerne invaderte 24. februar. Putin hadde før invasjonen erklært Minsk II for å være død.

Nå kan det imidlertid se ut til at avtalen, eller deler av den, kan gjenopplives. Senest 16. mars uttalte den russiske utenriksminister, Sergej Lavrov at man i de pågående samtaler med ukrainerne diskuterte en mulig nøytral status for Ukraina, à la den svenske modellen. President Zelenskyj har riktignok avvist dette, og sagt at det viktigste for Ukraina er å få en sikkerhetsgaranti fra russisk side. De to syn må kunne forenes, så vidt jeg kan forstå. Om Minsk II - avtalen var blitt etterlevd ville de to utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk bli gitt en grad av selvstyre innenfor en føderal ukrainsk statsstruktur som hadde innebåret så stor innflytelse i utenrikspolitiske spørsmål at de kunne hindre NATO-medlemskap for Ukraina. Det var avgjørende viktig for Putin.

Det står imidlertid også i avtalen at krigshandlingene i Donbass-regionen må opphøre for at de øvrige elementer i avtalen kunne gjennomføres, elementer som Kiev-regjeringen var ansvarlig for, bl.a. for å gjennomføre lokale folkeavstemninger. Putin bidro ikke godt nok til det første, og da ble det heller ikke noe av det andre. USA var ikke positiv innstilt til avtalen, og det smittet over på Kiev-regjeringen. Det er trist å måtte si i ettertid, med den tragedie som har rammet Ukraina, at det beste synes å ha blitt det godes fiende.

President Emmanuel Macron og forbundskansler Olaf Scholz har forsøkt å bringe Minsk II på banen som det spor partene bør komme tilbake til. NATO-medlemskap er jo ikke på bordet i det hele tatt, som Scholz har uttalt. Dette faktum ble nærmest undergravet av NATOs generalsekretær som stadig minnet om at Ukraina må få bestemme selv, og som ved å invitere både den ukrainske presidenten og utenriksministeren til NATO-hovedkvarteret i Brüssel ga et inntrykk av at medlemskap var i boks, nærmest rett rundt hjørnet. Det var som matadorens røde klut foran en olm okse. Direkte uklokt. Jens Stoltenbergs opptreden ellers for å stive opp moral og samhold innad i alliansen gjennom krisen står imidlertid til laud, og da blir ettertidens dom likevel mild.

I dagene fremover tror jeg at det vil komme flere uttalelser fra forhandlerne som forteller om fremdrift, og det vil ikke overraske meg om sluttresultatet blir omtrent som det som står i Minsk II- avtalen. Økt selvstyre for Donetsk og Luhansk blir kanskje erstattet med status som egne statsdannelser, slik Putin fikk Dumaen med på å erklære. Spørsmålet om å anerkjenne anneksjonen av Krimhalvøya og en korridor langs Svartehavskysten som forbinder Krim med Donbass-regionen er ganske sikkert også på bordet. Prisen kan bli høy for å unngå at en allerede ubeskrivelig tragedie for det ukrainske folk skal bli et ragnarokk. Putin er ikke god i hodet, og hans instinkt er å ikke gi seg før han kan vise til en slags seier, en gevinst som kan markedsføres på hjemmebane og bli en del av det narrativ som skal avleire seg i den russiske befolknings kollektive bevissthet i fremtiden.

La ham få det. Ukraina vil bli gjenoppbygget med massiv hjelp fra USA, Canada og europeiske stater – ja, det vil komme hjelp fra hele det internasjonale samfunn, også Kina, tror jeg. Putin vil måtte stå til rette for krigsforbrytelser og forbrytelse mot menneskeheten, og Russland vil bli en paria blant stater – på linje med Nord-Korea. Russlands håp ligger i at det kan bli tilstrekkelig mange unge russere med mot og evne til å skape endringer nedenfra. De trenger også hjelp, for det russiske samfunn befinner seg nå i en alvorlig krise, grensende til tragedie. Det er et kuet folk etter århundrer med statsledere og aristokrati uten empati for andre enn seg selv og sin egen makt og rikdom.

At en bølle fra en bakgård i St. Petersburg skulle ende opp på maktens tinde i Russland og forårsake så stor skade, er litt av et tankekors. Autoritære ledere slipper til i stadig flere land. For bare et drøyt år tilbake satt en president i Det hvite hus som heller ikke var helt god i hodet. Han kan komme til å sitte der igjen etter 20. januar 2025. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, heter det, og en despots invasjon av Ukraina – en krig i hjertet av Europa – har ledet til en oppvåkning i den vestlige verdens demokratier. Statsledere og parlamentarikere står frem med sterke manifesteringer av samhold og vern om felles verdier. Det innvarsler en ny tid med større alvor og realisme for ledere og innbyggere i de liberale demokratier. Det kunne vi trenge! – demokratiers frihet kan ikke tas for gitt. Forhåpentligvis slipper vi med skrekken denne gangen.