Terningkast 4: Vart fra de ordløse rommene

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Nordlys' lesere vil vite at Sigrid Merethe Hanssen er dattera til den folkekjære forfatteren Arvid med samme etternavn. La oss derfor ikke dvele mer med det. Novellene i debutantarbeidet Sprang står stødig på egne bein.

DEL

Tittelen til tross: dette er ikke noveller hvor det skjer store byks på handlingsplanet. Dramatikken og spenninga er i større grad knytta til sjølve språkhandlinga. Stilen er repetitiv og sideordnende. De korte avsnittene er skilt med blanklinjer som gir rom for å fylle lungene. Stedvis ligger det repetitive språket farlig nært det til forlagskollega Jon Fosse: «At vi sit her som to utskot i verda: åleine saman mellom desse andre og like åleine saman med kvarandre». Men som regel med den nødvendige klaringa.

Vi legger videre merke til Hanssens noveller gjerne er førstepersonsfortellinger i presens. Dette gir stor nærhet og tilstedeværelse som har mye til felles med den vi kjenner fra poesien. Jeg er her. Jeg ser, tenker og sier dette nå. Landskapet og forholdet mellom menneskene i landskapet får en umiddelbar relevans for den som snakker. Det dreier seg om å ta ut avstander, også ovenfor «våre nærmeste».

I teksten Mor mi ser på meg er hovedpersonen ei jente, antakelig tidlig i tenårene, som stæsjer seg opp for å dra på kino med vennene. Samtidig som hun gjør seg klar, holdes hun tilbake av tanken på mor si som blir værende aleine om hun drar. Årsaken til datteras abnormale hensyntagen forblir uutalt. Leseren tar del i fortellerens ubehagelige fornemmelser: «Ho vil ikkje at eg skal rekke bussen, ho vil ikkje at eg skal fare nokon stad, ho sit der i sofaen og gjer som om ho les, og tenkjer på heilt andre ting». Uten at vi helt skjønner hvorfor. Slik tematiseres det underkommuniserte og det ukommuniserbare i flere av disse novellene. Ei av dem heter til alt overmål Dei ordlause romma. Sigrid Merethe Hanssen vet at less is more.

Men av og til lurer jeg på hvor mye smått vi tåler før det blir for mye av det kjempelille. Sjøl liker jeg samlingas innledende og avsluttende novelle best. Begge om trekantforhold; i den første kjemper to kvinner om samme mann, i den siste en mannlig elsker med kvinnas far om rollen som Mannen i hennes liv. Jeg er ingen hund etter fiksjoner om trekantforhold, det kan umulig være derfor jeg foretrekker nettopp disse tekstene. Heller tror jeg det skyldes at disse har en sterkere episk struktur enn en del av samlingas øvrige som nærmer seg noe vi med litt fantasi kan kalle prosalyriske situasjonsbilder. Det alltid vare og poetiske språket blir desto mer virkningsfullt i tekster hvor det samtidig skjer drøye forflytninger i topografien, er konkrete antagonister og mer agens.

Likevel er det ingen tvil om at Sigrid Merethe Hanssen har skrevet ei stilsikker førstebok med små handlinger, ofte lagt til et nordlig kystlandskap. Det skal bli spennende å se hvordan denne følges opp.

Artikkeltags