Gå til sidens hovedinnhold

Thørrings gode krimløsning

Artikkelen er over 11 år gammel

Thørrings fjerde kriminalroman tar utgangspunkt i en historisk hendelse, bybrannen i Tromsø mai 1969.

Brannstiftelsen ble aldri oppklart, og blir dermed en spennende bakgrunn for en krimhistorie lagt til Tromsø oktober 2007. Bruken av storbrannen skaper økt leserinteresse for romanen, selv om Thørring understreker at hele krimhistorien er fri diktning.

Romanen starter med at en mann som man trodde døde i brannen, dukker opp i 2007. Forfatteren kjører brannen i reprise, og så veksler kapitlene mellom de to tidsperiodene. Førstebetjent Aslak Eira får en ny sak å etterforske når Karl Fjell dukker opp etter nesten 40 år, og en rekke personer blir tatt av dage. Alle knyttet til brannen på en eller annen måte.

Jorunn Thørring lager en kompleks og spennende historie. Mange personer er involvert, og flere har motiv for å gjennomføre ugjerningene. Enkle økonomiske spor følges, men fører ikke fram. Mer psykologiske begrunnelser er en del av bildet. Faktisk dekker forfatterens velvalgte tittel ”Ildens øye” svært mye. For mange så og visste allerede i 1969; og når saken på ny blir aktuell, blir de farlige og må ryddes av veien?

Forfatteren utvider sitt kriminallitterære forfatterskap på flere måter. Hun har i alle bøkene gitt Eiras aleneforsørger- ansvar en viss plass, og forholdet til sønnen Niklas styrker Thørrings bruk av Eira som norm og talerør i bøkene. I denne boka lager hun to parallelle kvinneportretter. Sønnens kjæreste Viktoria er lik den kvinnelige mistenkte, og bidrar dermed til å avsløre Gunnhild.

Dessuten lar hun leseren få vite hva som egentlig hendte under brannen i 1969, før førstebetjenten avslører sammenhengen. Vi involveres og lurer på om Eira vil finne ut det samme. Samtidig kan hun la krimhistorien munne ut, uten en detaljert avsløring.

Jorunn Thørring skriver godt. Observasjonene er presise, og språkføringen er variert og økonomisk. Beskrivelsen av brannen og hendelsene i 2007 gir et så korrekt og visuelt bilde av Tromsø at vi nesten opplever å bevege oss i byen sammen med personene. Det er tydelig at hun har gjennomgått et stort billedmateriale fra bybrannen, som Gunnar Graff har lånt henne, for å kunne gjenskape hendelsene i 1969.

Bruken av Tromsø som rom for handlingen har vært en styrke i alle bøkene til Thørring. At hun lager et skjønnlitterært svar på branngåten fra 1969, er ganske genialt – særlig når hun gjør det så godt.