Terningkast 6: Svimlende språkkunst

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

I nyeste novellesamling fra Herbjørnsrud gror uvanlig skarpe historier og labyrintiske noveller frem i et tankeliv og en språkbruk så frodig at det svimler for en.

DEL

Min egen språkbruk her er ikke tilfeldig. Hans Herbjørnsrud er nemlig både bonde og forfatter. Som en forteller veldig lik forfatteren sjøl sier det: han «lever mellom ord og jord» i Telemark. Etter debuten i 1979 har han utgitt seks novellesamlinger før denne. Hver samling har vist ei utvikling der hans stemme mer og mer fremviser en sjeldent fruktbar kombinasjon mellom jordnære og realistisk stedbundne historier og temaer på den ene sida (gjerne på dialekt), og sofistikerte, verdensvante litterære linjer på den andre.

Allerede i den ukarakteristisk korte novella «Mens tiden løper» ser vi dette. Jeg-fortelleren jogger gjennom et detaljert beskrevet skoglandskap, samtidig som han skriver den samme novella til sitt kinesiske barnebarn, og det attpåtil gjennom en tidsakse mye lenger enn de knapt sju sidene skulle tilsi.

En skal ikke se bort fra at Herbjørnsrud har plassert den der med lun ironi, bokstavelig talt som en oppvarming til bokas sentrale tekst: «Skjelettet og anatomiboka.» Denne barokke historia er Herbjørnsrud på hans beste, novellekunst som tøyer sjangerens grenser. Den er nærmest for en kort roman å regne i volum, den har essayistiske og metafiksjonelle trekk, og bugner av ordspill som ikke er fikse, men faktisk har tematisk betydning.

Historien er også barokk i sin svimlende assosiative struktur, der den hopper lettbeint gjennom generasjoner og fra sted til sted. Blant annet fra historien om Kain og Abel, til et episk dikt Wergeland skal ha skrevet om dem, til anatomiboka og skjelettet diktet gjemmes i, hvor skjelettet er av en bonde drept av sin bror over en grensetvist i ei skogbygd. De havner til slutt i en plombert brønn hos forfatteren i samtale med sin tvillingbror, bonden. Bare for å nevne noe.

De andre novellene står ikke noe tilbake for denne. «Grenseløst» er, med alle referansene til Herbjørnsruds tidligere bøker, en fabelversjon av Umberto Ecos essay i «Seks turer i fortellingenes skoger». «Sara, 1993» er om mye mer enn en kvinne som ikke klarer å velge hva slags liv hun skal leve – og med hvem. «Dvergmål» knytter sammen referanser til Jorge Luis Borges («Luis Borgen»), en kjent fabel om Krishna som spiller sjakk for riskorn, og endeløse datasimulerte verdener.

Som om ikke disse fabelaktige historiene, så rike lest i isolasjon, var nok, har Herbjørnsrud også skapt utallige spennende forbindelseslinjer mellom dem. Det åpenbare er tittelens brønner, og derfra til blant annet brønnåler – et mytisk symbol på skaperkraft sammenliknet med en ryggrad i to av tekstene. Videre fra brønnenet via rørleggertegninger i ei novelle til anatomitegninger i ei anna, og igjen til et sjakkmønster på et vaskeromsgolv som speiler en selvgående datasimulering i ei tredje.

Slik kunne også jeg ha fortsatt i det uendelige. La meg bare slå fast at Brønnene er ei sjelden bok. Etter å ha lest siste side var jeg usikker på om jeg skulle lese den på nytt med en gang eller gjenlese favorittene av Borges, Eco eller Auster først.

Artikkeltags