Strøksnes har trasket rundt i landsdelen han selv vokste opp i, om ikke akkurat i Brox' fotspor, så i alle fall med hans analyser som bakteppe.

Resultatet er en blanding av skarpe observasjoner av dagens Nord-Norge, refleksjoner (med humor og vidd) rundt vårt lynne, en dose kulturhistorie, supplert med herlig subjektive analyser. Ferden starter i et døende fiskevær i Vesterålen, der hans oldefar slet for å brødfø seg sjøl og familien. Og den avsluttes i Øst-Finnmark og Murmansk. Det kan lett tolkes som et bilde på landsdelens fortid og framtid, men jeg tror ikke Strøksnes mener det slik.

På sin reise konstaterer han blant annet med sorg at bygdeoriginalene er borte og at landsdelen er fylt opp med offentlig ansatte vanedyr. Det er visst ikke så mye «ærlig arbeid» igjen nordpå.

Han er befriende politisk ukorrekt når han avlegger de selvbevisste supersamene – urfolksideologiens mest ekstreme representanter – et besøk.

Han peker på en rekke interessante forhold som har hatt betydning for «Problemet Nord-Norge» og landsdelenes posisjon som nasjonens sutrepave: Vår gamle kolonistatus sørget, som vi vet, blant andre bergenserne for. Siden, i vår egen tid, er det Staten som har tatt et jerngrep rundt nordlendingene.

Strøksnes mener at kun en reell regionalisering – overføring av makt fra Oslo – kan skape politisk selvtillit og verdighet i Nord-Norge. I dag roter vi fremdeles rundt med tiggerstaven i en slags koloni mens hoved-pengestrømmen går sørover. Tror vi det blir annerledes i oljealderen?

Strøksnes maner til kamp: Han etterlyser sterkere polarisering av forholdet mellom Oslo og Nord-Norge, slik at nordnorsk økonomi unnslipper rollen som en form for distriktsutbygging.

På sitt beste synes jeg forfatteren er når han peker på behovet for flere urbane sentra, byer med tiltrekningskraft på kreative mennesker. I dag er det bare Tromsø som har en slik posisjon, og det er ikke tilstrekkelig. Strøksnes utroper Kirkenes til et framtidshåp, en by som kan huse «verdens ledende kompetansesenter for verdens mest interessante og ressursrike region».

Strøksnes tror ikke oljealderen løser Nord-Norges grunnleggende problemer. Sannsynligvis er arbeidsplassene bare av midlertidig karakter. Men dersom mennesker i nord skal kunne leve meningsfylte liv i framtida, minner Strøksnes oss på om at det – tross alt – er en god start med en utenriksminister som gjør nordområdene til sitt aller viktigste prosjekt.

Han skriver presist om den eiendomsløse kystbefolkningen, og finner det meningsløst at så mange er fratatt retten til å høste fra havet.

Her synes han å være enig med Brox i det dypt tragiske ved at nordlendingene ikke får utnytte sine komparative fortrinn, noe en håpløs fiskeripolitikk og konsentrasjon av rettigheter forhindrer.

Strøksnes mener Brox gikk for langt i sin forherligelse av livet på landsbygda, men på et vesentlig punkt tar han av seg hatten og vel så det. Og da snakker vi fisk:

«Brox er blitt latterliggjort for å romantisere sjarkfiskeren, for å være en tilbakeskuende svermer, en reaksjonær brems for den nye tid. Men Brox' verste antakelser har slått til. Og hans forslag til løsninger og strategier synes faktisk å være mer fornuftige nå enn for 40 år siden.»

Strøksnes konkluderer med at det Nord-Norge Brox forsøkte å puste liv i, bare er med oss i bruddstykker i dag. Men «hvis en rest av den kulturen Brox beskrev blir bevart, som den feite impregneringen i veden på gamle trantønner, ville det tjene oss godt».

Altså; vi skal ikke skylle ut barnet med badevannet her nord, en strategi så mange har henfalt til.

Et livskraftig Nord-Norge som utnytter naturressurser på egne premisser, i pendelen mellom kystfiske, forskning, oljeutvinning og urban modernitet høres da ikke så ille ut? Det ene utelukker ikke det andre, hvis jeg tolker rapportøren rett.

Strøksnes er en dyktig observatør som har skrevet en verdifull bok. Den gir klok innsikt om fortid og nåtid og spennende perspektiver om framtida. Innimellom finner vi også vare, poetiske skildringer av et landskap han er preget av og mennesker han har respekt for. Mye mellom disse permene er rett ut sagt førsteklasses journalistikk. Måtte tekstene bli lest av mange.