Innleiingsvis skriv Jon Fosse: «Eg er vinden speler seg ut i ein tenkt og så vidt illudert båt, og handlingane er også tenkte, og skal ikkje utførast, men illuderast.» Ikkje dessto mindre er dialogen mellom dei to personane lagt til ein båt. Dei seglar ut til ein holme, ankrar opp ei stund og seglar så vidare ut over havet.
Dialogen er det viktigaste, og igjen er det to vener som har vore frå kvarandre og møtest igjen. Mot slutten av dramaet er vi ikkje sikker på om dei verkeleg møtest igjen, kanskje «den eine» er gått bort, og «den andre» sit igjen og minnest. Slik tolka blir båtturen ikkje verkeleg, berre eit minne – ein illusjon, som Fosse skriv.
Jon Fosse er ein meister med dialogen. Replikkane til dei to venene er så naturlege. Dei er av få ord og har vanskeleg for å uttrykke både tankar og kjensler, og likevel lar Fosse dei uttrykkje mykje mellom orda og i alle dei korte pausane.
Den eine vil gjerne snakka om noko han har gjort, noko som skjedde ein gong med dei to. Kva dette var får vi først vite heilt i slutten, da historia gjentar seg. Eller når «den andre» har tenkt gjennom alt som hende den gongen, og han tenkjer seg ein samtale der han prøver finne svar på kvifor det hende. Ein-aktaren har ein dramatisk spenningskurva, sjølv om dialogen er smålåten og kvardagsleg.
Samtidig handlar dialogen om viktige ting i livet: einsemd og fellesskap, livsglede og dødsangst, meining og meiningsløyse. Og skodespelet reflekterer over forholdet mellom røynd og illusjon, mellom språk og meining. Til dømes seier den eine: «Ein prøver å seie korleis noko er med å seie noko anna». Den andre: «Fordi ein ikkje kan seie korleis det verkeleg er.»
Ikkje rart at Jon Fosse er ein av dei mest sentrale samtidsdiktarane i Europa, og den norske dramatikaren ved sida av Ibsen som er mest spelt. Og ein har stor glede av å lese skodespela hans.