Terningkast 5: Sterkt om narkomanes barn

Artikkelen er over 11 år gammel

Hvordan er det å vokse opp alene med narkomane foreldre? Hvor stort ansvar påføres barn, hvilke muligheter har de for å komme fri, utvikle seg og realisere egne drømmer?

DEL

40 postkort bruker Ingeborg Arvola for å fortelle om 17 år gamle Tina. Eller rettere: lar hun jenta skrive til mora, etter at Tina stakk av fra Stovner i Oslo og dro på rømmen gjennom Europa.

Første kort forteller sammenhengen og anslår tonen: «Mamma! Ikke tro jeg skriver fordi jeg bryr meg. Dusten jeg delte rom med, glemte postkortene sine. Førti stykker! De hadde påklistra frimerker. Det virket dumt å kaste dem. Jeg kaster dem heller bort på mora mi, tenkte jeg. Ha ha.»

Med postkortene sender Tina korte budskap til «Mamma!» for å fjerne seg fra mora. Hun beskriver en fortvilt frigjøringsprosess, der hun kopierer mora – ruser seg og finansierer dagene med prostitusjon. Samtidig raser hun mot mora, for omsorgssvikt og angst i barndommen. Hun tøffer seg, tåler ikke ømhet og bruker mascara for å maskere seg. Samtidig avslører hun sårbarheten, og de «ihjelkjørte småfuglene» som hun ser «hvert femte minutt» er på mange måter et bilde på hennes selv.

Hun dobbeltkommuniserer i alle postkortene. Har kastet egen mobil for at mora ikke skal nå henne, men sender samtidig meldinger med horekundens mobil – og blir værende hos han, fordi hun venter svar fra mora. Etter hvert som ropene hennes blir tøffere, hun både stjeler og brenner en låve; blir forholdet til mora mer dominerende i de korte tekstene. Mora som ga henne hvem som helst til far, som glemte henne på torget – og som aldri ga henne skikkelig mat.

Ansvaret for mora forfølger henne. «Jeg savner deg ikke i det hele tatt. Er ikke det rart? Jeg har vært så avhengig av deg. Eller, ikke avhengig, men& Du skjønner& Nå har jeg ikke savnet deg i det hele tatt i flere uker, ikke en eneste gang i løpet av døgnet. Ikke noe savn. Ingenting. Jeg lurer på om du er død, det er det eneste. Den der velkjente gamle greia fra hver eneste gang jeg har gått ut døra. Er mamma død nå? Eller nå? Brenner senga? Slår hjertet? Renner vannet over badekarskanten? Står knivene i armen? Vaser hun rundt på balkongen? Slår hjertet? Slår hjertet? Er det puls?»

Romanen er sterk og formen er velvalgt. Bruken av postkort – kortform som uttrykker fortvilte rop fra en 17 åring som har tapt både barndom og uskyld pga. en narkoman foreldre. Og hun snakker på vegne av alle i hennes situasjon: «Vi er jenter med mye sminke og usynlige sekker som vanlige folk lukter på hundremeters avstand. Vi kommer fra sånne som deg, mamma. Vi bærer på sånne som deg.»

Kortformen likner mye på diktformen, og Ingeborg Arvolas korte tekster er konsentrerte og komplekse, fordi hun klarer å uttrykke denne ungdomsgruppas fortvilte liv – både gjennom språket og mellom linjene.

Jeg anbefaler boka til voksne som arbeider med barn og unge, og den egner seg godt som litteratur for ungdom.

Margoth Hovda-Lien

Artikkeltags