Sterkt og vakkert samtidsdokument

Av
Artikkelen er over 8 år gammel

En vakker bok, som gir håp.

DEL

«Visit Palestina» står det på omslaget til boka, på plakaten som viser landet bak piggtråd og murer. Boka er som en reise inn i palestinernes verden, der de mange tekstene gir innsikten – og bildene gir utsikten til et fanget, men sterkt folk. Med håpet som våpen.

I 2008 hadde Palestinakomiteen i Tromsø en stor utstilling for å markere 30 års solidaritetsarbeid. Siden 1978 har 90 solidaritetsarbeidere reist fra Tromsø til Palestina, Libanon og Egypt. Ord og bilder fortalte om personlige opplevelser, om møtene med det palestinske folk og deres liv. Utstillingen fortalte også om palestinernes historie i 60 år som flyktninger og under okkupasjon.

Dette er nå kommet med i boka, sammen med ferske inntrykk fra en reise til Libanon, Nablus, Ramallah, Jerusalem og Hebron. Boka har også med kunst og poesi fra to av de største palestinske samtidskunstnerne.

Det er blitt en sterk og engasjerende bok. Som forteller hvordan solidaritetsarbeid har forandret palestinere fra ”terrorister” til mennesker i verdens øyne. Solidaritetsarbeiderne fra Tromsø har vært spesielt aktive i Palestina og de har vært viktige opinionsarbeidere.

Gjennom 40 ulike tekster får vi levende inntrykk av de harde realitetene: Over 70 % av Vestbredden er okkupert av Israel. Rundt alle palestinske byer legger Israel nye ulovlige bosetninger. 38 % av den palestinske befolkningen på ca. 9,8 millioner er flyktninger. Det er 59 flyktningleirer i Gaza, på Vestbredden, i Jordan, Libanon og Syria. Gaza er verdens tettest befolkede område, 900.000 flyktninger bor her. 80 % lever under fattigdomsgrensen. Mange har bodd i flyktningleir helt siden 1948; 4. generasjon vokser opp nå. Uten statsborgerskap og pass.

Men boka inviterer ikke til å synes synd på palestinerne, den viser samholdet, styrken og gleden i flyktningleirene. Mye av solidaritetsarbeidet går på å skape glede og håp. Mens Gaza ble bombet nyttår 2009, organiserte studenter fra Tromsø et fotoprosjekt for ungene i Rashedieh flyktningleir i Libanon, som endte i utstillingen «Barnas øyne – gjennom dem skal vi se fremtiden».

Håpet i boka er også knyttet til forholdet mellom palestinere og jøder. Historier forteller om godt naboskap før 1948. Mange israelere og palestinere mangler kunnskap om palestinernes situasjon, og den palestinske læreren som underviser libanesiske barn, kan ikke fortelle at hun bor i flyktningleir. Men boka forteller også om etablering av felles fredssenter og en israelsk solidaritetsorganisasjon mot husødeleggelser. 10.000 palestinske hjem er blitt rasert i løpet av 10 år.

Samarbeidet og vennskapet mellom solidaritetsarbeidere fra Tromsø og det palestinske folket går som en rød tråd gjennom alle tekstene. Samtlige bidragsytere gir uttrykk for at de opplever varme, styrke og vennskap sammen med palestinerne. De snakker om personlig utvikling og tilhørighet hos et folk de føler seg hjemme hos.

Samarbeidet mellom palestinske læresteder og Universitetet i Tromsø er veletablert, og studentopphold i Palestina inngår som alternativt tilbud, ikke bare i helseutdanningene. Slik tegner boka også et godt bilde av Tromsøs engasjement.

Det er blitt en vakker bok, som gir håp – trass i den grusomme virkeligheten palestinerne lever i. Palestina er «et stort åpent fengsel som er hermetisk lukket». Men håpet om at FN skal realisere vedtak om fredelig sameksistens, lever?

Lene E. Westerås og Jens Harald Eilertsen har gjort et viktig og godt arbeid i redaksjonen og med tekstene/bildene de selv har med. «Med håpet som våpen» kan innsikt og forståelse til alle vi som ikke så utstillingen i 2008, men fulgte nyhetene fra Gaza 2009 med fortvilelse. Alle som har deltatt aktivt i Palestinakomiteen og i solidaritetsarbeidet, vil glede seg over boka. Og motiveres til fortsatt innsats.

Artikkeltags