Sterk roman om viktig tema

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Det er en viktig roman.

DEL

Hva skjer med en person som blir lam og hjelpetrengende? Hva skjer med nærmeste familiemedlem, som får ansvaret for den handikappede?

Myten om den takknemlige «pasient» og den selvoppofrende søster blir ettertrykkelig knust i Gøhril Gabrielsen's nye roman.

Hun forteller historien om to søstre som lever avsides nordpå, alene etter at foreldrene døde. Ragna som er eldst må ta seg av søstera som er lam.

Romanens «jeg» er den lamme søstera. Hun kalles bare søster i romanen, selv om det er hun som forteller historien. På den måten blir hun representant for alle handikappede, som på mange måter usynliggjøres og anonymiseres i samfunnet.

Men ikke for de nærmeste. Ragna er bundet til huset og søstera, helt til Johan kjøper nabohuset og blir kjæreste og ektemann.

Søskenforholdet er konfliktfylt, aggressivt og vanskelig. Og samtidig mer allmenngyldig enn vi ønsker å tenke. Personer som får livssituasjonen endret og hemmet av lammende helseproblem, blir oftest svært fokusert på egen ulykke; de blir egoistiske og sjølopptatte.

Gabrielsens roman blir ekstra sterk, fordi det er den lammes historie vi får. Søster utleverer sine sterkeste følelser og sin mest fortvilte aggresjon, men er samtidig reflektert, leser og tenker mye – og hun analyserer både forholdet mellom søstrene og den vanskelige situasjonen til Ragna.

Her er mye hat, hevn og negative følelser. Historien er så sterk at jeg trengte pauser og en smule avstand for å lese videre. Samtidig åpner boka for en erkjennelse vi vanskelig tar innover oss – uten egen erfaring. Den forteller hvor vanskelig det blir når pleie privatiseres og familieforhold overbelastes.

Tittelen er tvetydig, og det understrekes på omslaget. Snur man boka opp ned, speiler tittelen seg i en skyggetittel, som ikke er tittelen speilvendt: Svimlende frykt, ingen muligheter. Kanskje den speilvendte tittelen bedre karakteriserer realiteten i boka. Og hovedtittelen blir ironisk.

Det er en viktig roman. Gøhril Gabrielsen skriver godt. Hun bruker et presist og nøkternt språk som ikke er følelsesladet, men nettopp derfor virker både inntrengende og overbevisende.

Artikkeltags