Sterk kandidat til pris

Av
Artikkelen er over 8 år gammel

Beate Grimsrud er nominert til Nordisk Råds litteraturpris for romanen. Hun er kandidat fra både Norge og Sverige. Ikke bare fordi hun er norsk og bor i Sverige, gir ut bøkene sine samtidig på norsk og svensk, men fordi hun er en sterk kandidat til prisen.

DEL

«En dåre fri» er en utrolig intens skildring av livet til en schizofren forfatter og kunstner. Eli har tre stemmer i hodet - til småguttene Espen, Emil og Erik, som har fulgt henne fra barndommen. Espen får henne til å gråte og Erik får henne til å rasere omgivelsene. Etter hvert kommer en tredje stemme, den elegante og kreative prins Eugen, som får henne til å kle seg og oppføre seg som han.

Samtidig er Eli berømt forfatter, som skriver noveller og romaner, og lager hørespill og filmmanus. Hun mottar priser, er etterspurt foreleser, har gode venner og er dyktig på ski, på fotballbanen og i bokseringen.

Livet hennes veksler mellom opphold på psykiatriske sykehus og litterær produksjon og arbeidsfellesskap med gode venner. Angsten følger henne; for at Erik skal overta og hun blir rabiat og tvangsinnlagt, for neddoping, for den umotiverte gråten fra Espen, for at stemmene styrer livet hennes og hun mister kontrollen. For at noen «har sett meg når jeg ikke har kunnet forsvare meg. Noen som ikke vet jeg er Eli. En synlig og en usynlig tvilling.»

Det er en intens jeg-roman, som tar oss inn i tvillingtilværelsen til Eli. Oppholdene på psykiatrisk sykehus, der hun dopes ned og bli apatisk, beskrives ganske nøkternt. Men gir oss klar forståelse av faren for umyndiggjøring og effektivisering, og verdien av personlig oppfølging over tid.

Terapeuten Jonatan følger henne gjennom hele boka, og prøver å få henne til å ta kommandoen over stemmene, slik at de på sikt slipper taket. Han vil at hun skal etablere faste rutiner, og bekjempe angsten - slik at hun kan leve med åpne vinduer, uten å være redd for å hoppe ut.

Beate Grimsrud er språkkunstner. Hun beskriver kampen mellom Eli og stemmene, mellom psykiatrien og kunsten med bilder, hendelser og en intensitet som gjør at leseren henger med og det er vanskelig å legge romanen fra seg. Forfatteren lar hovedpersonen balansere hårfint på det skjøre skillet mellom genialitet og galskap. Tittelen En dåre fri samler i seg mye av essensen i boka.

Forfatteren kommenter selv det biografiske. «Først tenkte jeg meg minnet som et fotografi som når jeg skrev ble gjort om til et maleri. Og at maleriet erstattet minnet. Men jo mer jeg skriver, desto mer ser jeg at minnet ikke er noe fotografi fra begynnelsen. Det eksisterer ikke noen original. Er det å skape og viske ut samtidig? Jeg tror ikke det. Jeg tror fortiden er en virvlende flod det stadig går an å gå ut i. Jeg pleier å si at alt jeg skriver er selvopplevd, for jeg har jo opplevd det når jeg har skrevet det ned med hele følelsesregisteret mitt. Men at det er sant fra begynnelsen av, er feil. Minnene ligger ikke igjen der men forlot dem. Man har slept dem med seg gjennom livets krokveier. Som en kjelke å dra på, mye har ramlet av, og mye er kommet til.»

Jeg tipper hun får Nordisk Råds litteraturpris 2011. Dette er stor litteratur og en sterk opplevelse av menneskelig styrke og svakhet.

Artikkeltags